Mens vi venter på dommedag

© Daniel Padavona / Dreamstime

© Daniel Padavona / Dreamstime

I morgen, 17. april, feller Stockholm tingrett sin dom i Pirate Bay-saken. Dommen blir nok anket uansett utfall, og vil neppe få noen umiddelbar direkte virkning. Men indirekte vil diskusjonene rundt rettsaken og dommen påvirke både politikken og fremtidige forretningsmodeller for publisering av digitale medier.

Samtidig forhåndslanserte Fornyingsminister Heidi Grande Røys (SV) boka Delte meninger, om hvordan den sosiale delingskulturen på nettet kan påvirke demokratiet vårt. Boka kommer 19. mai, men tre kapitler publiseres gratis på nettet fram til utgivelsen på prosjektets nettside, som oppfordring til å diskutere saken videre.

Det er interessant å se den pågående debatten om sosial delingskultur i en bredere sammenheng enn bare Pirate Bay-saken. Her i Norge er fildeling i ferd med å bli valgkampsak: Partiet Høyre arrangerte 15. april et møte om fildeling, og partiene Venstre, SV og Rødt har alle varslet forslag om en politikk for mer eller mindre fri fildeling i kommende stortingsperiode. Fildeling – eller ‘sosial delingskultur’, som ser ut til å bli den politisk korrekte betegnelsen – er i høy grad i ferd med å bli politikk. Men er det kulturpolitikk eller næringspolitikk vi snakker om?

Det må være snakk om begge deler. Mange fildelere vil sikkert hevde at dette dreier seg om kulturpolitikk. Men for opphavsmenn – de som med rette er redde for at verkene de har skapt, skal massekopieres uten at de får annet en allmisser – er det i høy grad snakk om næring. Det samme gjelder mellomleddene, utgivere som ikke selv nødvendigvis er innholdsprodusenter, men som betaler lisens for retten (eller eneretten) til å mangfoldiggjøre opphavsmannens åndsverk. For det er nettopp det vi egentlig snakker om.

Opphavsretten er levebrødet til mange
Fildelingsdebatten har i stor grad handlet om nedlasting av musikk, og til en viss grad om filmer og spill. I begge tilfeller er det digitalt innhold vi snakker om. Men fildeling begrenser seg ikke til musikk og annen populærkultur. I dag er i prinsippet alt opphavsrettslig beskyttet materiale – åndsverk – som publiseres, digitalisert informasjon. Det samme gjelder annen informasjon som har rettslig vern, f.eks. gjennom markedsloven. Både fotografier, tekster, noter, spill, TV-programmer, podcasts, illustrasjoner, artikler og bøker kan spres digitalt, og blir spredd digitalt like lett som musikk og videoer. Til dels betydelig lettere, siden det ofte er mindre filer. Dette er innhold som i utgangspunktet er ulovlig å kopiere uten å betale vederlag som skal gi opphavsmannen et levegrunnlag. Men det finnes også unntak.

Unntaket handler om privat kopiering. Det er nemlig både lov og etter min mening å anbefale, å kopiere beskyttet materiale til privat bruk. Forutsetningen er at materialet kopieres fra en lovlig publisert kilde, og at kopien brukes av en selv eller et fåtall nære venner og familie. Dette er en naturlig del av det å forbruke ytringer og kulturelt innhold, og bør ikke belegges med hverken fysiske eller lovmessige sperrer. Opphavsmenn vil selvsagt at deres arbeider bli hørt, sett, lest og omtalt. Det blir de ikke uten at de spres, men opphavsmennene er samtidig avhengige av å få betalt for den spredningen som krever lisens; førstegangspublisering av bøker, musikk, artikler, fotografier og filmer blant annet. For hvis ikke opphavsmennene får betalt, vil de snart finne noe annet å leve av enn å skape innhold som spres uten betaling. På samme måte som industriarbeidere, heltidspolitikere, taxisjåfører, lærere, advokater og politifolk ikke blir lenge i jobben hvis lønnen uteblir.

Få er uenige i at den som skaper noe, skal kunne få betalt når andre bruker det, det er en del av den lovlige, økonomiske premissen for debatten om fildeling. De fleste har betenkeligheter eller er klart imot at private aktivt skal kunne spre andres materiale i stor stil uten å betale vederlag til opphavsmannen. Dette er også etter alt å dømme ulovlig i dag, og dermed en del av den økonomiske, ulovlige premissen. Få vil begrense enkeltpersoners mulighet og rett til å forbruke digitalt innhold og dele det med sine aller nærmeste. Dette er dermed en ikke-økonomisk, lovlig premiss for diskusjonen.

Frilansere, innholdsskapere og lykkesmeder
Litt forenklet kan vi dele inn dem som produserer digitalt innhold som er beskyttet av opphavsrett og annet, i fire grupper:

  1. Mange som lever av å skape digital informasjon, er frilansere som bare har dette å leve av. Noen lever veldig bra av det, men en stor underskog sliter med å tjene like godt som fast ansatte, og jobber mer for pengene enn de fleste.
  2. Andre igjen er ansatt i en mediebedrift eller kulturinstitusjon og produserer opphavsbeskyttet materiale i kraft av sitt fast lønnede arbeid. Avnehgig av arbeidsavtale, vil de ha større eller mindre rett til kompensasjon for merbruk av arbeidet, men de deler som regel opphavsretten med arbeidsgiver.
  3. Noen av dem som skaper digital informasjon, har også et godt betalt yrke som de egentlig lever av. Det kan være ansatte i næringsliv og forvaltning, eller i skolevesen og akademia. Digital innholdsproduksjon er ekstraarbeid som de (som oftest) får ekstra betalt for, og det er ingen tvil om at denne betalingen er en viktig motivasjon for å gjøre dette ekstraarbeidet.
  4. Medieselskaper, forlag etc. som utvikler ideer og produserer ferdigpakket innhold, ofte ved hjelp av frilansere som får royality eller engangshonorarer, og selv distribuerer materialet – evt. med samarbeidspartnere. Dette er kommersielle selskaper, både små og store, som i stor grad er avhengige av innleide enkeltpersoners skapende evner.

Digital mediebusiness
Mye av debatten rundt fildeling av musikk er basert på oppmagasinert irritasjon mot, eller regelrett forakt for, sistnevnte gruppe, særlig «musikkindustrien». Dette kommer i stor grad av at musikkindustrien har vært sene med å tilby gode løsninger for å kjøpe digitalt innhold lovlig mens ulovlig spredning av samme innhold har vært både lett tilgjengelig og mye enklere å bruke. Ikke minst har denne bransjens forsøk på å beskytte digitalt innhold med teknologiske grep, skapt et fiendebilde hos store deler av deres potensielle kunder, ikke minst de unge. Mange mener de kan takke seg selv for dette, selv om det er liten tvil om at de rent juridisk har hatt rett til å operere slik de har gjort. Spørsmålet er om selv en lovmessig forankring kan overleve som forretningsmodell når en vesentlig del av kundene allerede er kastet ut med badevannet.

Men både musikkindustrien og opphavsmennene selv er i ferd med å nyorientere seg rundt betalte løsninger som allerede har vist seg populære. Og andre digitale medieaktører utenfor musikkbransjen ser seg om etter tilsvarende modeller i et marked som stort sett ennå er frie for både fiendebilder og skyttergraver. Det er sannsynligvis fremdeles mulig å utvikle gode og kundevennlige forretningsmodeller, men spørsmålet er om de kan leve side om side med en virkelighet der ren piratvirksomhet får blomstre uten sanksjoner. Man skal ikke behøve å seile utenfor Somalia for å se dette dilemmaet.

Også de aktørene som eier nettverkene, om vi vil ‘nettets veivesen, post- og televerk’, er på banen. Dels som betydelige leverandører av innhold, dels som formidlere av andres innhold. I en situasjon der deler av mediebransjen har lagt seg ut med sine brukere, ser det ut til at særlig teleselskapene prøver å erobre en posisjon de fristes kan bli ledig: distribusjonsleddet. Dette er ikke bare uheldig, det kan være direkte ødeleggende både for innholdsutviklingen og for forbrukerne. Det er som om postverket og platebutikkene skulle utgi all musikk og film som selges fysisk som CD-er og DVD-er, den tiden disse var enerådende.

Fri fildeling ingen løsning
Det er den siste tiden, både av de politiske aktørene, og av mediekommentatorer, lansert ideer med ulike modeller der fri fildeling legaliseres, mot at det innkreves en form for tvangslisens som skal kompensere opphavsmennene, enten direkte eller indirekte. Disse tvangslisensene er foreslått å innkreves på nett-trafikk, men også over skatteseddelen eller på avgifter som legges på IT-utstyr.

Ett alternativ er forslaget om en Creative Commons-inspirert løsning. Creative Commons-lisenser innebærer at opphavsmannen (frivillig) utsteder en standardisert, begrenset lisens til bruk og eventuelt videreformidling og bearbeidelse av et verk på gitte betingelser. Lisensen gis på forhånd i tillit til fair bruk, slik at en bruker ikke trenger å hente inn tilatelse i hvert enkelt tilfelle. Det er en modell som kan egne seg godt til å spre allerede betalt innhold, eller innhold laget i ikke-kommersiell sammenheng. Men det er ikke en god løsning for enkeltutøvere og frittstående opphavsmenn hvis det skal gi et fornuftig utkomme til disse. CC-lisenser kan derfor ikke alene være et alternativ til dagens utbredte ulovlige fildeling.

Uansett hvilke av disse modellene man måtte mislike minst, er de etter min mening dårlige løsninger. Vi har ikke gode erfaringer med å blande offentlige avgifter inn i kulturlivet, og ingen erfaringer over hodet med å gjøre det samtidig som man fratar medie- og kulturaktører mulighet til å tjene penger selv på både primærsalg, sekundærsalg og viderformidling. Dette fører som regel til et større offentlig kulturbyråkrati og ingen friske penger. Det private ‘kulturbyråkratiet’ (de som jobber med medie- og kulturformidling uten selv å være opphavsmenn) er jammen stort nok i seg selv, om vi ikke skal få et offentlig byråkrati i tillegg. Allerede i dag er kravene til papirmølle og canossagang mellom offentlige instanser kvelende for mange opphavsmenn.

En fri fildeling vil også skvise frilansere mellom offentlig byråkrati, store mediebedrifter og dem som eier kanalene (nettverkseierne, eller ISP-ene). Problemet med frilansere og en eventuell tvangslisensiering av subsidierte publikasjoner til allmennheten, er at det er vanskelig å se en modell som ikke fratar frilanserne eneretten til mangfoldiggjøring etter første gangs publisering. Når frilanserene ikke selv er utgivere, vil en tvangslisens innebære et utilbørlig inngrep i opphavsretten uten sidestykke i norsk og internasjonal praksis. Det finnes i dag tvangslisensordninger for sekundærbruk (bl.a. kopivederlagsordninger og bibliotekvederlagsordninger), men tvangslisenser mot fri primærbruk er nokså ukjent. Mange frilansere er avhengig både av å kunne selge sitt arbeid til flere og/eller bearbeide det til ulike oppdragsgivere på fritt grunnlag.

Om vi likevel ett øyeblikk aksepterer ideen om at subsidierte verker skal tvangslisensieres for å gi fri fildeling, må den enkelte frilanser på fritt grunnlag kunne delta i slike avtaler, eller avstå fra å delta. Samtidig må han/hun kompenseres etter individuelle avtaler. Hvis ikke, vil en avtale mellom en publisist og myndighetene innebære en utilbørlig tvangsavståelse fra opphavsretten til den enkelte frilanser, og dermed begrense levebrødet til frilanserne. Men slike individuelle avtaler er det neppe særlig realistisk å få til. Dermed må lovgivere som ønsker en slik løsning velge mellom å tre en umulig løsning ned over hodet på et stort antall av dem som bidrar til det digitale innholdet, eller finne andre løsninger som er akseptable for alle parter uten at Norge melder seg ut av internasjonale opphavsrettkonvensjoner.

Forbrytelse og straff
Fildeling utenfor den private sfæren (personlig bruk, familie og venner) er i dag ulovlig, enten vi går i skyttergravene og kaller det tyveri eller kriminalitet eller framstiller det som moderne Robin Hood-vriksomhet. Men det håndheves nesten ikke, og den ulovlige fildelingen er svært utbredt. Det vil sannsynligvis fortsette så lenge det kan skje uten konsekvenser samtidig med at de lovlige alternativene oppfattes som dyre, dårlige og lite forbrukervennlige.

Samtidig er ulovlig fildeling, ikke bare av musikk, spill og film, en potensiell kilde til store konflikter mellom enkeltmennesker, næringsliv og samfunnet for øvrig. Den allmenne rettsfølelsen spriker, men er dels på lovbryternes side. Det er umulig å rettsforfølge og straffe hundretusener av norske fildelere og privatpersoner, ofte ungdommer uten andre økonomiske motiver enn å bytte underholdningsmateriale som de ikke alltid en gang er interessert i å ta vare på for senere bruk. Derimot er det sannsynlig at få, både blant unge sluttbrukere og i næringsliv eller samfunnsliv, ville gråte så mye som en dråpe om de store fildelingssyndikatene som tjener penger på ulovlig virksomhet blir rettsforfulgt og eventuelt straffet. Men det betinger nok også at det ikke etterlates et vakuum der disse blir martyrer.

EU har siden 2006 søkt å legge grunnen for en felles lovgivning som kriminaliserer visse organiserte fildelingsaktiviteter, samtidig som det gir visse fullmakter til både myndigheter og indirekte kommersielle aktører på opphavsrettsiden, til å forfølge det som anses som ulovlig kommersiell fildeling. Forslaget, som benevnes Intellectual Property Rights Enforcement Directive (IPRED), er særdeles dårlig mottatt både blant fildelere (naturlig nok), men også av de fleste politiske og IT-kompetente miljøer med et minimum av liberal innstilling. Det hevdes at forslaget er et skritt i retning en politistat der selv private aktører får utilbørlige muligheter til overvåking.

Mye av debatten foregår i skyttergravene, og blir ikke mer konstruktiv av at de reelle motsetningen søkes dempet ved å bruke en retorikk som sminker faktiske forhold. Begrepet ‘sosial delingskultur’ lener seg kraftig på verdier som ganske nyanseløst ser fildeling som en positiv virksomhet uten særlige forbehold. ‘Usosial organisert fildelingskriminalitet’ kunne med dagens lovverk vært en like gyldig motpol, men så langt våger ikke de gå som står på den andre siden.  Et kompromiss synes umulig, fordi det lett etterlater seg to misfornøyde poler i en konflikt som både synes uforsonlig og fastlåst. Skal det øynes en løsning, må begge parter avstå fra helt urimelige krav og forventninger, samtidig som de sikres klare fordeler de i dag ikke nødvendigvis har. Tilsynelatende en umulighet.

En mulig skisse?
Finnes det så ingen løsning på det hele? Det ser vanskelig ut, og en perfekt løsning for alle er neppe mulig å oppnå. Men jeg ser likevel noen retninger som kan undersøkes videre, som hverken behøver innebære politistatmetoder, kriminalisering av store brukergrupper, fattigkasse for opphavsmenn, bakvendt utnyttelse av teknologi eller fullt kaos.

Det krever både at lovlig privat fildeling får forsterket status som en individuell rettighet, og at ulovlig kommersiell fildeling møter sterkere sanksjoner som håndheves effektivt.

Forbrukere må få en klar internasjonal rett til å bruke materiale de har kjøpt lisens til eller lovlig har fått en kopi av uten fysiske begrensninger av denne ideelle retten. Det innebærer at kopibeskyttelse, låsing av innhold til bestemte medier eller apparater o.l. ikke tillates å innskrenke forbrukernes rettigheter. Samtidig må forbrukerne gis gode rettigheter og muligheter både til å kjøpe og sikre digitalt innhold, f.eks. en tidsubegrenset rett til å laste ned lovlig kjøpt innhold på nytt uten urettmessig hindrende formaliteter. Forbrukerne bør også sikres fri rett til å bruke og videredistribuere ikke-kommersielt informasjon som er laget for offentlige midler for å tilføres allmennheten.

Samtidig må opphavsmenn sikres en klar rettslig beskyttelse mot misbruk av sine verkers økte tilgjengelighet. Det innebærer en ufravikelig rett til å ta betalt for førstegangsbruk og enhver mangfoldiggjøring av et verk senere. Prisen må settes av rettighetshaver, kjøperens rett begrenser seg i denne sammenhengen til å avstå fra å kjøpe. En hver massespredning og videreformidling av beskyttet materiale utover den lovlige private bruken, bør kriminaliseres med kraftige sanskjonsmidler og håndheves av politi og domstoler. Det vil gjøre det enklere å skille mellom privat bruk i umiddelbar nærhet fra all annen formidling, og ikke spesielt mellom kommersiell formidling og mer eller mindre ‘idealistisk fildeling’. Avvik fra disse reglene kan lett iverksettes av opphavsmannen selv f.eks. ved CC-lisenser.

Kanskje er det vanskeligste spørsmålet mellomleddene mellom opphavsmannen (her inkludert forlag og andre utgivere) og forbrukerne. Dette vanskeliggjøres ved at mange av disse mellomleddene har interesser både som formidlere og som eiere av opphavsrettslig  eller kommersielt beskyttet materiale. Vi ville kommet langt nærmere en løsning dersom man i vår del av verden ikke tillot å blande eierskap til den digitale formidlingsveien med kommersiell utnyttelse av innhold. I klartekst innebærer det f.eks. at Telenor ikke kan ha andre inntekter av innholdstjenester enn kapasitetsavhengig trafikkavgift, og at f.eks. NRK ikke kan eie overføringsveiene av det digitale innholdet de tilbyr for salg eller fri bruk.

Dette var mitt innspill. Diskusjonen kommer uten tvil til å fortsette, også etter Pirate Bay-dommen i morgen.

Toralf Sandåker
frilansjournalist og visualist
twitter: @toralfsan

PS: Ja, denne artikkelen er opphavsrettsbeskyttet, men kan republiseres etter nærmere avtale:

Creative Commons License
Mens vi venter på dommedag av Toralf Sandåker er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen Bearbeidelse 3.0 Unported Lisens.
Basert på et verk på adresse toralfsan.wordpress.com.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

6 Comments

  • Svar april 17, 2009

    Øyvind Solstad

    «Ja, denne artikkelen er opphavsrettsbeskyttet, men kan republiseres etter nærmere avtale.»

    PS: CC gjør at man IKKE trenger en avtale vel?

    • Svar april 17, 2009

      toralfsan

      Kanskje klønete formulert, men det er jo flere CC-avtaler. jeg har valgt én av dem, det er den som foreligger.

      Ed: En CC-lisens er jo også en avtale, det er et poeng.

  • Svar april 17, 2009

    jovotekst

    Noen klager ofte over lange innlegg på nettet, men det er kvaliteten som teller mener jeg, og ikke lengden. Så etter litt skumlesing her så fant jeg mange velreflekterte formuleringer. Så dette innlegget laster jeg ned for å lese siden.

    Det er slik det gjøres folkens. Last ned til skrivebordet og klikk på ikonet når du har tid. Vel, noen vil vel også si at det strider mot copyrightretten å laste ned en tekst på den måten, men men.

  • Svar april 18, 2009

    Øystein Hagen

    Kvalitet vs lengde – sliter med det samme selv, og syntes at artikkelen om Pirate Bay-dommen ble for lang.
    Har lest kommentarene i riksavisene i dag. Kommentaren at dette er en dom helt etter boka, men boka er ikk ajour med virkeligheten, er mest to the point. Vi kan vel i hvert fall slute, som flere har gjort, at dette ikke er siste ord i saken.
    mvh 🙂

    • Svar april 18, 2009

      toralfsan

      Er enig i at artikkelen ble lang, det er jo ingen unnskylding overfor lesere at jeg ikke fikk tid til å skrive den kortere.

      Det er jo nettets svøpe; man mangler ikke «spalteplass», men mediet egner seg dårligere til å lese lange artikler enn bøker og papirmagasiner.

      Når det gjelder (lov)boka og virkeligheten, er etter min mening problemet med de mange kommentarene at meningene om hvordan boka bør tilpasses virkeligheten ikke bare forskjellige, men umulige å forene.

      Det som bekymrer meg mest, er at voksne medieaktører som selv lever av sin opphavsrett, argumenterer for løsninger som vil erstatte dagens mangelfulle virkelighet men samtidig gjøre det vanskelig for opphavsmenn å få betalt.

      Ellers er Gisle Hannemyrs kommentar til dommen svært lesbar: Den kan leses her

  • Svar april 18, 2009

    jovotekst

    Hvorfor egner ikke nettet seg til lange tekster? Ser ikke noe problem med å sitte noen timer en kveld for å lese en lang tekst på en skjerm, men jeg føler lesbarheten blir betydelig bedre med stort avsnittsmellomrom og små avsnitt.

    Hvis teksten derimot er veldig lang, som en bok, så føler jeg for å skrive den ut på papir. Så jeg mener nettet egner seg svært godt til å for eksempel legge ut lange «smale» tekster som kanskje vurderes som for lite lønnsomme å gi ut i bokform.

Leave a Reply