Folkeavstemning om andres synder

Hellas holder folkeavstemning. Om hva?

I dag holder Hellas folkeavstemning. Grekerne skal svare ja eller nei på et komplekst spørsmål som knapt en vanlig dødelig har innsikt i, og som ytterst få kjenner grunnlaget for.

Jeg skal vokte meg vel for å mene hva greske velgere bør stemme. Av flere grunner. Den første og åpenbare grunnen er at jeg ikke har tenkt å late som om jeg vet bedre enn grekerne selv hva de skal svare. Gresk demokrati må styres av grekerne selv. Den andre grunnen er at jeg ikke har lest detaljene i det dokumentet som ligger til grunn for spørsmålet, og ikke kan påberope meg å vite hva et ja eller nei innebærer. Det er det også svært få grekere som har lest.

Alt tyder da også på at folkeavstemningen mer måler en stemning enn gir et informert svar på hva som er veien ut av det greske uføret. Mange kommer til å stemme ut fra sin egen forståelse av den komplekse situasjonen, og like mange kommer til å tolke svaret ut fra sin egen forståelse. Det er i og for seg ikke noe udemokratisk i det.

Fra Hellas i 2001 innførte Euro og knyttet seg til Eurosonen, kom en merkbar oppgang i inntekt og kjøpekraft, med enda større investeringer i infrastruktur enn Hellas til da hadde nytt godt av som underutviklet EU-medlem. Men oppgangen var lånebasert og ikke bærekraftig. Mange politikere og næringstopper hadde sugerør inn i de lånte pengene, mens myndighetene ofte lukket øynene for juks med skatt og avgifter. Den vanlige greker dro nytte av økt økonomisk aktivitet, uten å få sin del av de svarte pengene.

Til 2009 jukset greske politikere, fra begge sider, med regnskap og tall i stor skala. Da kom det første krakket, og landet har vært nødt til å åpne for innsyn på en helt annen måte enn før – fordi statskassen var bunnskrapt. Det har ikke vært noe vakkert syn.

Det store problemet i dag, både demokratisk og økonomisk, er at den enorme gjelden, som er gått i all hovedsak til å redde utenlandske og greske banker, er tatt opp av korrupte politikere uten reell demokratisk forankring i folket. Særlig de unge, med arbeidsløshet på 60 %, lider av de gamle politikernes feil og svindel. Disse, og mange andre grekere som ikke har tatt del i korrupsjonen og skattesnusket i tidligere tider, føler selvsagt det er dypt urettferdig at det er de som nå presses til å betale for elitens svik.

Dette kan lignes med følgende scenario:

En stor og verdifull eiendom arves av barn og barnebarn som mer eller mindre frivillig overlater til en liten gruppe verger å forvalte verdiene. Vergene låner over pipa, men i stedet for å betale regninger og vedlikeholde og utvikle eiendommen, putter de pengene i egne lommer og kjøper annen eiendom og forbruksvarer. En hel del forsvinner til hemmelige bankkonti i skatteparadiser.

Sviket blir oppdaget, og vergene blir sparket. Men kassen er tom og kreditorene krever arvingene for alt vergene har svindlet til seg, ved siden av at de tvinger arvingene til å fortsette å låne til høy rente for å unngå at eiendommen forfaller totalt, og for at det skal være litt igjen til mat, drikke og nødvendige medisiner. Vergene har fremdeles sine eiendommer og mister ikke annet enn litt ære. I huset hersker etterhvert både sult og sykdom som ikke behandles, og selv med lånte penger strekker det ikke til for å stoppe forfallet, siden arvingene samtidig blir tvunget til å betale ned lånene og enda høyere renter. De inntektene som skulle betalt ned lånene har skrumpet inn, fordi eiendommen har ligget for lenge brakk og ikke kaster nok av seg.

Ligningen kunne ikke fullt ut benyttes i et opplyst og reelt demokrati, da ville velgerne visst hva som skjedde gjennom en uavhengig presse og en demokratisk opposisjon, og sørget for å kaste makthaverne i valg.

Men Hellas er et umodent demokrati, som inntil juntaen falt i 1974 har vært ekstremt polarisert og hatt en lei tendens til å løse uenighet med vold. Etter 1974 har volden begrenset seg til en håndfull ekstremister, mens landet fortsatt har blitt styrt av oligarker og nepotisme, med utbredt korrupsjon. Disse kreftene har også hatt en klam hånd over mediene. Først de siste årene har det skjedd noen små endringer. De to store familieklanene som styrte hvert sitt politiske parti har blitt satt på sidelinjen, og «folk flest» har lett etter alternativer. Samtidig er fremdeles pressen i stor grad polarisert og har sine egne agendaer.

I januar er det valg, og ingen partier eller konstellasjoner får flertall. Den litt sammensatte venstreorienterte konstellasjonen SYRIZA får som største parti et styringstillegg på 50 mandater i parlamentet, og klarer å danne en misnøyeregjering i koalisjon med et parti på ytre høyre fløy. Regjeringspartiene har ikke vært med på lånekarusellen, og har stemt imot kreditorenes jerngrep. Men SYRIZA har ikke flertall i folket for sin politikk, og polariseringen fortsetter.

Imens kappes norske internasjonale «eksperter» om å fortelle hva Hellas bør gjøre, og blander moral, politikk og økonomi i en salig røre. Også her er polariseringen sterk, men ingen av ekspertene kjenner hvor skoen trykker.

Etter seks måneders forhandlinger med kreditorene låses situasjonen, og Hellas misligholder gjelden. Samtidig legges det famøse ultimatumet fra kreditorene ut til folkeavstemning, en uke atter at fristen er gått ut. Dette er en meget kaotisk situasjon, og ingen lykkelig situasjon å invitere folket til å gi et enkelt svar på.

Etter kl. 18 norsk tid får vi de første valgdagsmålingene. Men de vil neppe fortelle oss så mye ut over hvor mange prosent som sa ja, og hvor mange som sa nei. Folkeavstemningen gir neppe noen løsning i seg selv.

Kanskje det mest konstruktive forslaget er kommet fra den franske superøkonomen Thomas Piketty, publisert i tyske Die Zeit og gjengitt på svensk i nettavisen ETC. Piketty peker på særlig to tiltak som må på plass:

1. Siden Hellas åpenbart er varig ute av stand til å betale den enorme gjelden, må de på samme måte som Tyskland etter 2. verdenskrig, få ettergitt store deler av gjelden slik at de skal være i stand til å gjenoppbygge en bærekraftig økonomi. Også i Tyskland var det udemokratiske krefter som hadde ført landet inn i elendigheten utenfor flertallets kontroll, men landet måtte også akseptere en viss grad av overformynderi i mange år etterpå.

2. Krisen i dag rammer ikke bare Hellas, så Piketty mener det er behov for en større internasjonal gjeldskonferanse for hele Europa, også slik det skjedde etter 2. verdenskrig. Denne konferansen kom i stand bl.a. i erkjennelse av at de harde og ydmykende vilkårene Tyskland fikk etter 1. verdenskrig hindret landet i å bygge opp en bærekraftig økonomi, og var medvirkende til oppblussingen av de udemokratiske bølgene som holdt på å ødelegge både Tyskland og store deler av verden.

Hellas har også sine nazister, og de er allerede farlig mange. Ingen bør være i tvil om at de ligger i buskene og fisker etter tillit fra grekere som blir presset til nød og fortvilelse.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment