Athen er best i august

Athen_20070923__MG_0058

Jeg reiser mye, særlig i jobb, og Athen er en av mine absolutte favoritter. Siden jeg satte mine ben der på studietur første gang for snart 40 år siden, har det blitt mange besøk. Og aller best er Athen nå i august. Man må bare lære å temme solguden Helios.

Om sommeren velger jeg meg august for min Athenreise. August er den varmeste av årets måneder, derfor rømmer athenerne ut av byen og tar sin sommerferie. Turistene er der, som alltid, men færre enn man skulle tro – de er som athenerne selv redde for varmen. Skal man besøke Athen én gang i sin levetid, er august slett ikke måneden, men for den som besøker Athen ofte, er august ett av de beste tidspunktene.

Midt i august, og særlig i dagene rundt Maria himmelfartsdag den femtende, er Athen på sitt mest bedagelige. I hvert fall hvis vi sammenligner med resten av høysesongen, som i Athen strekker seg fra midten av mars til midt i november. Jeg kan til og med få gode hotelltilbud, herbergene er slett ikke fulle på denne tiden. Det er mest ”landflyktningene” – turister som ”må” tilbringe en natt i Athen før eller etter en ferie på øyene – som benytter seg av byens gjestfrihet. Maria himmelfartsdag reiser de fleste Athenere som ennå ikke har dratt på ferie, til ett av de mange stedene de kan tilbe Maria, Jesu moder. Om ikke annet reiser de dit hvor familien kommer fra – det er en viktig høytid for grekerne.

På markedet i Athinas-gaten kan man nesten døgnet rundt bygge opp apetitten til dagens måltider.

På markedet i Athinas-gaten kan man nesten døgnet rundt bygge opp apetitten til dagens måltider.

Når jeg likevel har byen slik nesten for meg selv, lever jeg i pakt med årstidens gleder og farer. I korte trekk betyr det å la Helios, solguden, herske uten kamp så lenge han viser seg, og søke tilflukt i skyggene og nattemørket, der Helios ikke kan herske. Allerede ved fem-sekstiden om morgenen er jeg ute. Da er skyggene fremdeles lange, og ingen turister er å se. Dette er tiden da Athen selv våkner til liv, og det beste stedet å nyte de tidlige morgentimene er det store markedet i Athinas-gaten. Der langes dagens forsyninger av slakt, sjømat og markens grøde inn i bodene, husdyrene parteres, den islagte fisken sorteres, og vekstene presenteres. Her kan jeg vandre mellom kjøttøksene og utroperne mens jeg studerer storbyens enkle drama slik det har foregått så lenge Athen har vært by: omegnens grøde og havbruk bringes til befolkningen i sentrum i bytte med Euro – drakmene ble som kjent byttet ut i den nye paneuropeiske midasmytens kjølvann.

I bakgatene under Akropolis foregår det handel i dag som for 2500 år siden.

I bakgatene under Akropolis foregår det handel i dag som for 2500 år siden.

Athen ble som vi alle vet født en gang før historisk tid, snytt ut av mytenes mørke. På og under Akropolis begynte folk å møtes for å handle, og senere skape den kunsten, den erkjennelsen og de fortellingene som gjorde Europa europeisk. Athene og Poseidon sjarmerte de kommende athenere om kapp. Athene sjarmerte mest, og ble byens skytsgudinne. Skytshelgener fantes ennå ikke – først mange år senere sto Paulus på Areopagos-klippen ved Akropolis’ propyleer og skapte grunnlaget for den andre mytologien grekerne har gitt oss.

Frokosten inntar jeg på et gatehjørne, i en av disse døgnåpne oasene som presser appelsiner og tilbereder kaffe for hånd mens jeg forsyner meg av sesamduftende bakverk påsmurt alt godt fra Attikas muld. Dette er tiden for å vandre rundt og se – jeg foretrekker å fotografere tidlig eller sent, da er lyset på sitt mest barmhjertige. Jeg ruller som Ariadne ut mitt garn slik at jeg kan finne veien tilbake til hotellet uten å gå i solen. Over alt finnes skyggefulle vannhull, i betydningen et bord med plastduk og en stol, der jeg kan få servert kildevann på flaske – det er mitt lille pek til Helios. Jeg studerer med øynene og med kameraet hvordan restene av vår felles europeiske hukommelse møter det organiserte Chaos som gir liv og daglig brød til millioner av Perikles’, Platons og Pheidias’ etterkommere, til byen Athen selv.

Det gjelder å finne seg et skyggefullt sted til lunsj.

Det gjelder å finne seg et skyggefullt sted til lunsj.

Rundt 11–12-tiden sier Helios fra at han vil steke meg levende om han får øye på meg. Da finner jeg mitt første offersted for dagen – et sted jeg kan spise lett og drikke tungt. Fremdeles mest vann, ellers kommer Helios og griper meg med sine fangarmer og holder meg fast. Det er tid for å reflektere over hva jeg ser, lukter og hører. Og ikke minst smaker. Notatene samles i små bøker og på diktafon, for senere gjenbruk. Kan hende jeg spanderer et formiddagesbesøk til ett av byens mange klimaanlagte museer eller samlinger. Forsiktig smyger jeg meg i skyggen tilbake til mitt betalte herberge, skrur på klimaanlegget og hviler eller sover. Jeg overlater byen utenfor til solgudens klamme omfavnelse, og de få stakkarene som ikke klarte å unngå ham. Hypnos teller til to eller tre, og døgnets første stille timer innledes.

Stillheten varer ikke lenge. Den beskjedne biltrafikken, det er tross alt ferietid, og larmen fra alle som sysler med å fø på turister og landflyktninger, vekker meg mens jeg ennå kan se Helios klamre seg til horisonten. Athen dufter annerledes, det er levelig å åpne balkongdøren og gå ut og se hvordan menneskenes egne lyskilder kastes mot Athenes alter oppe på Akropolis-høyden. Duftene skifter fra solsvidd støv til grillede land- og sjødyr. De små lyspunktene peker nese til Helios der han begynner å plage andre med sin endeløse himmelferd, ute av vårt syn.

Det romerske Herodes Attikus-teatret rett under Akropolis-klippen

Det romerske Herodes Attikus-teatret rett under Akropolis-klippen

Om kvelden er athenerne og deres gjester nyvåkne, sultne på liv og nytelse, og kaster seg inn i kampen om plassene på teatre, konsertsaler og opplevelsesmaskiner. Jeg har aldri, som Sokrates’ samtidige kunne, opplevd teater på selve Dionysos-teatret, der protagonisten ble hovedrolleinnehaver og koret ble mennesker av kjøtt og blod under Aiskylos’, Sofokles’ og Euripides’ ledelse. Men på Herodes Attikus’ Odeon, rett overfor restaurant Strofi, der jeg bare setter mine ben om vinteren, spilles musikk og teater under Athens sommerfestival. Om jeg ikke foretrekker å høre rembetika på en av kneipene i Psirri, der grekerne selv går for å høre Anatolias tragiske bluestoner. Da kan man lange i seg små og store retter i timevis og forsyne seg grådig av Attikas gylne retsina – vinen som er så vond at den bare kan drikkes for å fordrive Helios’ siste brenntentakler. Alt mens man låner øre til geitenes sang. Tragos betyr geit på gresk og ode er en sang. Grekerne kaller sin melankolske sang for tragoudia – det samme som en tragedie.

I Athen har både folk og fe en kreativ omgang med trafikk- og parkeringsregler.

I Athen har både folk og fe en kreativ omgang med trafikk- og parkeringsregler.

Mye ved Athen er fortsatt tragisk. Trafikken topper listen, kanskje bare utfordret av de mange heslige byggene fra tiden etter innvandringen fra Tyrkia på 1920-tallet og ikke minst jobbetiden etter annen verdenskrig. Da ble det bygget fort og galt for å huse greske flyktninger og alle som kom strømmende fra den utarmede landsbygden og fra øyene for å gjøre lykken i hovedstaden. Dramaturgien i nyere gresk politikk kunne vært beskrevet av Aristoteles.

Det er også mye som er komisk. Se bare på athenernes fantasifulle omgang med øvrighet og regelverk, Aristofanes kunne ikke skrevet det bedre. Bytrafikken, som altså er på sitt minst tragiske nå i august, kveler byen i en slik grad at det i ukedagene bare er biler med registreringsnummer som begynner på like tall som får kjøre på dager med like tall, og omvendt. Dermed har alle athenere som har råd til det – og det er forbausende mange – to biler. Og registreringsnumrene velges selvsagt ikke tilfeldig.

Som et komikkens katharsis er byen enda mer ufremkommelig nå som kommunen har bygd forsvarsverker mot fortausparkerte biler. Dermed parkerer flere og flere ut i gaten, som allerede er nesten umulig å bevege seg i. Det vil si, de bilene som på grunn av registreringsnummeret ikke er parkert i en garasje eller utenfor bysentrum. De står klar til å kjempe om plassen neste dag.

Alt dette streifer mine gjenlevende hjerneceller her jeg sitter en sval dag på kafeen Metropol – ved siden av den egentlige metropolen – byens katedral. Det er allerede snart oktober, og jeg skal begynne på min andre reise, høstreisen til Athen. Men det er en annen historie.

På kafeen Mitropol ved katedralen, kan man gjenopprette væskebalansen.

På kafeen Mitropol ved katedralen, kan man gjenopprette væskebalansen.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment