Dobbeltmoralen i Venstres opphavsrettspolitikk

Venstre skriver i sin «tiltakspakke for kultur og næring» om ett av ti tiltak for å bedre rammevilkårene for kulturgründere og det kulturbaserte næringslivet:

• At ingen urettmessig skal tjene penger på andres åndsverk. Det er uholdbart når folk i hundretusener deler opphavsrettsvernet materiale med hverandre, mens artister, komponister og andre kunstnere ikke får betalt. Venstre vil gjøre fildeling lovlig under forutsetning av at det samtidig utvikles modeller som sørger for at opphavshavere får betalt for nedlastingen som skjer.

(http://www.venstre.no/politikk/kultur/22563/)

Men dette er dobbeltmoral, når partiet i sitt prinsipprogram sier:

Venstre vil legge til rette for næringsvirksomhet basert på kunst, kultur og opplevelser og gi et sterkt vern om åndsverk og immaterielle rettigheter.

Et sterkt vern om åndsverk og immaterielle rettigheter innebærer at opphavsmenn selv suverent rår over sine verk, når og hvordan verkene skal gjøres tilgjengelige, hva det skal koste å benytte seg av verkene eller kopiere dem, og hvem som evt. skal gis lov til å distribuere dem.

Med Venstres forslag om fri fildeling «for ikke-kommersiell bruk», fratas opphavsmennene råderetten over sine verker. Forslaget innebærer en utvidelse av den private kopiretten fra å gjelde i nære realasjoner, til å gjelde ubegrenset fildeling så lenge man ikke tjener penger på andres åndsverk.

Fri privat kopi- og fildelingsrett innebærer at et digitalisert verk kan distribueres til hvem som helst i så mange eksemplarer man klarer å få til, uten særskilt avtale, så lenge den som deler verket ikke tjener på det. Det betyr at etter første solgte eksemplar, er det mulig å skaffe seg kopier på lovlig vis uten å betale. Det ødelegger selvsagt inntjeningsmulighetene for både opphavsmann og forlag, og vil raskt kvele nyskapning av åndsverk.

Forslaget innebærer en tvangslisensiering av åndsverk, som går lengre enn de hjemlene f.eks. Kopinor i dag bruker til å kreve vederlag for papirkopiering m.m. Med rett til ikke-kommersiell fri fildeling kan nemlig ikke opphavsmennene stoppe kopieringen hvis de ikke aksepterer vilkårene. Dette underminerer raskt økonomien i all opphavsrettsbeskyttet publisering, med unntak av rene bestillingsverker til kommersielle virksomheter.

Venstres svar på dette er ikke entydig, og ingenting er galt i å tenke ut mulige alternativer. Partiet sier at fri fildeling først skal lovfestes «under forutsetning av at det samtidig utvikles modeller som sørger for at opphavshavere får betalt for nedlastingen som skjer«. Hvilke modeller som kan tenkes diskuteres i en artikkel på Venstre.no, der det går fram at partiet primært tenker seg en vederlagsmodell:

http://www.venstre.no/artikkel/23122

4 c) Vi kan sørge for at opphavshavere får ordentlig betalt for nedlastingen/fildelingen som faktisk skjer, og så gjøre ikke-kommersiell fildeling lovlig slik at kulturen fortsetter å blomstre. Dette innebærer å utvikle modeller og teknologi som sikrer vederlag for opphavshavere for fildelingen som faktisk foregår.

* Sistnevnte (pkt. 4c) er etter vår mening en vinn-vinn situasjon – for både opphavshavere og forbrukere – og er Venstres foretrukne alternativ.

Gjennom en slik modell kanaliserer vi dagens illegale fildeling inn i legale former, noe alle vil tjene på. Vi må ha et lovverk som kan håndheves. Private nedlastere/fildelere vil – etter en slik endring av lovverket – ikke lenger sees på som lovbrytere, og opphavshavere vil tjene penger på reell bruk av sine verk, som i dag deles ulovlig i stor skala. Med andre ord: Vi vil beskytte inntektsgrunnlaget for kunstnerne – ikke ta det fra dem, slik som noen synes å tro.

NB! En avgjørende forutsetning for en slik modell er at vi har et lovverk som sikrer kunstnerne vederlag for reell bruk av åndsverk før vi innfører fri ikke-kommersiell fildeling.

Det er umulig å forstå dette annerledes enn at opphavsmannens enerett til å kopiere sine verk, og selv rå over om det i det hele tatt skal tillates kopierng faller (f.eks. hvis ikke enighet om pris og vilkår oppnås). Igjen står en eller annen modell der andre enn opphavsmannen selv bestemmer prisen, og der en vederlagsordning setter stopp for kulturarbeideres liberale næringsutøvelse mot betaling for sine verker.

Denne uthulingen av opphavsretten utdypes videre:

5) Gitt at lovverket er teknologisk utdatert i sin nåværende form og ikke blir håndhevet, mener Venstre at vi må ta en diskusjon om hvordan lovverket kan innrettes på en best mulig måte. Det er politikernes ansvar å lage lovverk som er i tråd med tiden og behovet i samfunnet. Kanskje bør for eksempel åndsverkloven forholde seg til flere aktører enn kunstner og konsument – loven forholder seg i dag ikke til leverandører og mellomledd.

Og:

Målet er uansett å skape et bredest mulig felles beslutningsgrunnlag for en revidert åndsverklov, som kan behandles av Stortinget høsten 2010. Veien dit bør preges av en grundig prosess som sikrer løsninger til beste for alle parter.

Fra å være en lov som sikrer opphavsmannen enerett til å råde over egne verk, arbeider altså Venstre for «løsninger til beste for alle parter». Med andre ord: Opphavsretten skal avveies mot «andre parter». (Hvem er for øvrig disse?)

I stedet for å håndheve denne eneretten, og rettsforfølge åpenbare brudd på den, vil altså Venstre endre loven slik at opphavsmenn bare sitter igjen med den ideelle opphavserretten , den som ikke gir mat på bordet. Et fantastisk knefall for teknologien!

Partiet presiserer riktignok:

Etter Venstres mening er det en forutsetning at den nye vederlagsordningen skissert i pkt 4c) gir vederlag for antall nedlastinger, og ikke baseres på skjønn og antagelser. En vederlagsordning skal ikke brukes til stipender og såkorn for nye kunstnere – slikt har staten andre ordninger for.

Dette er bedre enn «flate avgifter», men likevel unngår partiet det sentrale spørsmålet: Hvem skal bestemme vilkårene og prisen for nedlasting? Etter dagens lov er det opphavsmannen alene. Venstre sannsynliggjør ikke at deres ideer kan kombinere med dagens opphavsrettsprinsipper.

Nei, partiet er mer opptatt av telling enn av opphavsretten, og mer opptatt av «personvern» enn å verne opphavsretten ved å påtale brudd på den:

Det finnes ulike modeller for hvordan tellingen, eller ”tagging” av filer, skal foregå. Dette må det utvikles flere modeller for, og flest mulig må kunne komme med sine innspill i en slik prosess. Dersom fildeling legaliseres, vil det være mulig å hente inn systematiserte data for nedlasting også over nettverk som i dag ikke har salgslister på linje med betalingsnettsteder. Systemer for telling og andre relaterte teknologiske løsninger i forbindelse med et nytt lovregime – som stadig videreutvikles – trenger ikke å komme i konflikt med personvernet på nett.

De tre mulighetene til «løsning» som Venstre antyder, er ikke betryggende:

a. Differensiert bredbåndsavgift, som «vil være høyere for brukere med høy båndbredde».

Det kan innebære at jeg, som har stor båndbredde nettopp for å kunne selge mine verker og utveksle korrekturer osv. med mine kunder, må betale uforholdsmessig mye (jeg kopierer likevel aldri ulovlig, og bør derfor ikke betale for en slik avgift.)

b. En annen modell skisserer at man skal kunne velge bort en slik avgift, eller snarere at man skal kunne velge å betale for å fildele.

Venstre kommenterer dette med:

Dette kan bli gode løsninger, forutsatt at det er mulig å konkurrere med gratisløsningene. Fortsatt vil imidlertid noen trolig foretrekke gratis filer av varierende kvalitet fremfor rimelige filer av høy kvalitet. En modell for vederlag bør uansett også fange opp dette.

Igjen snakker partiet om en form for tvangsavståelse av opphavsretten, med mindre man mener det er mulig å kombinere slike «ordninger» med at opphavsmannen selv har siste ordet og kan nedlegge kopiforbud.

Det tredje alternativet er ikke partiets favoritt:

c. Et ganske annet alternativ er at finansieringen av fildeling skjer over statsbudsjettet.

Her ser partiet motforestillinger (og godt er det:)

Det er imidlertid svært viktig for Venstre at kulturaktører ikke opplever at de blir ”statsklienter” som lever på overføringer fra staten. Kunstnere er – og skal fortsatt være – selvstendig næringsdrivende som skal beholde sin virksomme frihet.

Vakre ord, men det må innebære at kunstnere (og det store flertallet kulturaktører og opphavsmenn som ikke er kunstnere) ikke mister eneretten til kopiering, retten til å bestemme pris eller til å nedlegge forbud mot kopiering dersom ikke et avtaleforslag aksepteres.

Lovfestet fri fildeling innebærer at opphavsmennene mister «riset bak speilet» og dermed ikke kan inngå balanserte avtaler om spredning av egne verker som selvstendig avtalepartner.

Og da stiller Venstre selv sitt liberale grunnsyn og påståtte omsorg for de små næringdsdrivende i et særdeles dårlig lys.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment