Kvalt av valget

Stortingsvalgets kvaler

Stortingsvalgets kvaler

Valgurnene er åpnet her i byen, og i dag er selve valgdagen. Er det noe poeng å stemme, egentlig? Gjør det noen forskjell? Niels Chr. Geelmuyden skriver i sin kronikk i Aftenposten i går at valg sjelden endrer noe. I det fylket jeg bor, Vestfold, er hver stemme verd bare 40 % av hver stemme i Finnmark.

Skal vi derfor sitte hjemme, eller stemme bare for å gi oss selv god samvittighet? Ti prosent har ikke bestemt seg ennå, sies det. Jeg befinner meg blant disse, og lurer fremdeles hvor jeg lander når jeg hopper ned fra gjerdet.

Spørsmålet er nemlig ikke om man må svelge kameler, men hvor store kameler man må finne seg i å svelge. Hvor store er puklene? Må kamelene tygges, og kan man svelge dem medhårs?

Derfor sitter jeg her i sofaen og vurderer alternativene fremdeles. Jeg er så gammeldags at jeg føler meg forpliktet til å stemme. Jeg vil ikke gå fire år og vite at jeg ikke var med å la min bittelille innflytelse gjelde. Sofapartiet eller blank stemme er ikke noe for meg. Men i dette valget gjør det vondt.

Politikken

En rask gjennomgang av de viktigste politiske sakene (etter min mening, i ikke-prioritert rekkefølge), viser valgets mest kvelende dilemmaer:

Miljø og klima

Bare to partier er troverdige og oppegående i miljøpolitikken: Venstre og SV. Ap og FrP er verst, av ulike grunner. Mens FrP mener det bare river litt i nesa, og at klimaproblemene er oppskrytt, prioriterer Ap gammeldagse industriarbeidsplasser foran miljøet.

Internasjonale forhold

EU og krigføring i utlandet. Bare Høyre vil jobbe for EU-medlemskap nå, Ap og FrP er for (iallfall i ledelsen), men tør ikke snakke om EU. Hva skal vi med politikere som ikke våger å ta opp viktige temaer? SV og Sp er dypt nede i skyttergravene. Rødt er på en annen planet, og Venstre vipper mot uavgjort, kanskje med KrF på slep. Kanskje man skulle flyttet til Brussel? De fleste partiene vil fortsatt sende norske ungdommer til Afghanistan for å lemleste fattigfolk og opprette demokrati i et land fullt av analfabeter. Jeg liker tanken på internasjonal solidaritet, men kanskje vi kunne utøve den nærmere vår egen stuedør?

Barn, familie og skole

Fire år burde tatt knekken på kontantstøtte og fattigdom, og gitt gratis barnehager til alle. Men barnehageløftets mor har sittet og ruget på pengesekken, og dermed skjede lite. Skolene har fått en ny doktrine, som skulemeister Solhjell gjør sitt beste for å trekke tilbake. Dermed fortsetter vinglingen i skolepolitikk. Hva med å la lærerne gjøre det de kan? Være lærere? Eller kanskje de ikke kan så godt? Høyere lønn og status for lærere, koblet til høyere krav for å bli lærer, er en bedre medisin. Man kunne begynne med å sørge for en kraftig bonus til de lærerne som hadde IT-kompetanse, og lønnskutt for dem som ikke har villet lære seg «data». Hvilket parti vil få en slutt på vinglingen og sette skolen i stand?

Ekteskapsloven ble endret, ikke noe galt i det. Men hele ekteskapsinstitusjonen bør være en rent borgerlig sak, slik at alle ekteskap inngås sivilt. Om folk vil ha en prest i tillegg, skal de selvsagt få lov til det, men fjern vigselretten fra alle svovelpredikanter og skinnhellige humanister. Min stemme bør gå til et parti som vil skille kirke og stat, og gjøre slutt på diskriminering av mennesker både i trosamfunn og det verdslige liv på bakgrunn av seksuell orientering eller praksis.

Utdanning og forskning

De siste regjeringene har feilet i å bruke vår økonomiske uavhengighet til å bygge et samfunn med kunnskap og forskning på et høyt nivå. Hverken universiteter eller høyskoler eller næringslivet kan eller vil bruke store ressurser på å bygge det kompetansesamfunnet vi trenger for å møte tomme olje- og gassbrønner om noen tiår. Studenter må fremdeles jobbe ved siden av studier, fordi boligprisene er blitt så høye at ingen kan bo privat med bare studielån lenger. Her skjer det nok lite uansett hvem som styrer.

Kultur og kunst

Kulturpolitikk i Norge handler mer om å bygge hus enn å frigjøre midler til innhold og aktivitet. Biblioteker, kulturskoler, øvingslokaler og frie grupper og kulturarbeidere bør sikres langsiktige rammer som frigjør dem fra å bruke mesteparten av tiden på å formulere søknader. Kultur er også undervurdert som distriktspolitikk.

Den profesjonelle kunsten må få stabile og akseptable levekår. Opphavsretten må trygges og håndheves, og utøvere må få skikkelig betalt. Kunst kan ikke rasjonaliseres – det krever tilførte resurser i takt med kostnadsveksten. Det er trist at de partiene som er sterkest for å forsvare opphavsretten, er mest tilbøyelige til å tvinge kunsten til å finansiere seg selv.

Medier og teknologi

Det haster å gi det offentlige en gjennomført IT-politikk. Enhver borger må ha rett til å kunne kommunisere med alle offentlige instanser uten papir, og all offentlig informasjon må gjøres tilgjengelig for alle PC-brukere over nettet uansett plattform. Privatlivets fred på nettet må lovfestes, men ikke gå på bekostning av å bekjempe alvorlig kriminalitet. Et gratis, trådløst bredbånd i alle byer og tettstyeder ville gitt infrastrukturen i Norge et kjempeløft.

En medieansvarslov må pålegge alle som eier en nettside, et etermedium eller en trykt publikasjon å ha en ansvarlig redaktør og utgiver. Enhver redaktør må kjenne identiteten til alle som redaktøren lar slippe til med ytringer på egne sider, slik at overtramp og ulovligheter kan påtales. Offentlige ytringer må som hovedregel publiseres under fullt navn. Internett som «fristed» for sjikane og fordommer må stoppes. Samtidig må mediene være uavhengige av både sentrale og lokale myndigheter. Avisstøtten bør bli en medienøytral mediestøtte, og nedfelles i en rettighetslov som ikke er gjenstand for salderingsproposisjoner.

Samferdsel

Oppgave nr. én er å bygge en infrastruktur med høyhastighetsbane i hele Norge. Et miljøvennlig alternativ for regiontrafikken, som gjør lysten på å fly nær null. Rundt små og store byer må kollektivtrafikken demme opp for privatbilismen ved å bygges kraftig ut, og ved at kollektivtrafikken finansieres av offentlige midler, og ikke gå overskudd. Samtidig må veiene rustes opp slik at tungtrafikken ikke fortsetter å være en plage for folk som bor langs veiene. Det må brukes mer penger der folk bor, og mindre der det ikke bor folk, men gjennomfartsveier må ikke lide under dette.

Helse og omsorg

Vi tror vi har verdens beste helsevesen, men er kommet i bakleksa i Europa – hvert fall om vi sammenligner oss med mellom-Europa. Stykkprisfinansiering av oldemor, rusmisbrukere, revmatikere og kreftpasienter er uttrykk for et samfunnssyn jeg ikke aksepterer. Den som møter norsk helsevesen i dag, møter et arkaisk system med enkeltmedarbeidere som sliter vettet av seg for å bøte på svikten så godt de kan. Men det er blitt viktigere å holde budsjettet enn å hjelpe dem som trenger det. Og når får vi tannlegetjenestene inn under helsevesenet, så vi er på linje med resten av Europa, minus Albania? Her stoler jeg ikke på noen partier, de har allerede vist at de ikke kan.

Næringsliv og arbeid

Skal samfunnet ha penger til å gjennomføre sine oppgaver, må penger tjenes, og ikke bare hentes opp fra hull i Nordsjøbunnen. For politikere og offentlige ansatte som tror penger er noe som bevilges, kan det være tøft å innse. Da må det være lettere å drive næring, og næringer må skattlegges når penger tas ut til forbruk, ikke når det investeres og utvikles ny kompatanse og nye arbeidsplasser. Hvilket parti kombinerer en god næringspolitikk med ansvar for de svake og for miljøet?

Samfunn og individ

Det virker som mange politikere mener politikk er å styre mest mulig. Jeg mener politikk er å styre riktig, men minst mulig. Og riktig her, handler om å legge til rette og sikre sosialt ansvar, samtidig som enkeltmennesker har førsterangen i møte med det offentlige. Vi trenger en politikk der det offentlige kan fungere som enkeltmenneskers engasjerte problemløsere, når noen av oss trenger faglig bistand.

Partiene

Arbeiderpartiet

Tar sosialt ansvar og leker ikke med samfunnsøkonomien, men retorikken om fordelingspolitikk viser seg i praksis å gi større forskjeller. Partiet er sannsynligvis ett av de verste når det gjleder miljø og klima. Ap er også styringskåte, og har bygget opp det byråkratiet som av mange oppfattes som en motpol til enkeltmenneskene. Feige i EU-saken. Stødige forsvarere av opphavsretten. Skal jeg stemme Ap, må keg ligge som krokodillen og fodøye i månedsvis det jeg måtte svelge.

SV

EU-bakstrevere og reguleringskåte sentralister med stort hjerte. Håpløs næringspolitikk, og angriper opphavsretten med ønske om «friere» fildeling. Helt uaktuelt for meg å stemme på at parti som tror sosialt ansvar handler om å gjøre flere til offentlig ansatte og regulere mer.

Senterpartiet

Særinteresseparti for bønder og Nei-til-EU-fanatikere. Bondepartiet er tradisjonalister og det nest mest reaksjonære partiet når det gjelder privat eiendomsrett og fremmedfrykt. Alt som komme rutenfra er «fali’» og noe vi må beskyttes mot, og sauer er mer ålreite dyr enn ulv. Sannsynligvis den største bremsen for at norske bygder og primærnæringer kan utvikles i takt med samfunnet for øvrig, der de står fremst i å gjøre distriktene til ensidige næringsmiljøer for primærnæringer. Om jeg noensinne stemmer Sp, er jeg gått fra sans og samling. Ubgripelig at SV og Ap kan samarbeide i regjering med dette partiet på ytterste høyre fløy.

Venstre

Mye godt i Venstre, med en bra næringspolitikk, en god miljøpolitikk, og et helhjertet sosialt ansvar med garanti mot å gi så mye som en lillefinger til FrP. Venstre har også en kulturpolitikk som for det meste er etter mitt hjerte, med ett vesentlig unntak: partiet er blitt kuppet av teknofriker som ikke tror det går an å samfunnsstyre teknologien, men har resignert og tror vi må la samfunnet jenke seg til teknologene. Det innebærer at de vil legalisere stjeling av annen manns arbeid  gjennom fri fildeling. For meg, og mange som ønsker å leve av eget arbeid som opphavsmenn, betyr det å velge mellom å ta seg annet lønnet arbeid, drive annen forretning, eller ende opp som søknadsskrivere og almissemottakere. Umulig for meg å stemme på et parti som i praksis vil innføre yrkesforbud for rettighetshavere til åndsverk. Det verste er at de selv sier de vil respektere opphavsretten, men kombinere dette med fri fildeling. Hvordan det skal skje, kan de ikke svare på – det skal «utredes». Ikke en gang en antydning om hvordan det kan være mulig å kombinere har vi fått. Synd.

Høyre

Det eneste partiet som sier de vil samarbeide med FrP i regjering. Det utelukker Høyre for meg, til tross for at de har enkelte sider ved politikken som er positive. Men det er greit nok, for Høyre vil gå for langt i å overføre verdier fra samfunnet til de som har mye fra før, i form av store skatteletter.

Frp

Jeg ville ikke stemt FrP om jeg så ble lobotomert. De står for et menneskesyn og en politikk som vil føre til at Norge blir en dårlig kopi av Thatcher-Storbritannia om de får regjere. Det får de heldigvis ikke, og ikke hjelp av meg.

Rødt

Huff. Et parti som vil tilbake til håpløse eksperimenter med et statsstyrt samfunn. Mer makt til politikere og byråkrater, til tross for at vi nå vet at makt korrumperer, og til tross for at vi har sett hvor galt det går både i Europa, Sovjetunionen, Latinamerika og Asia. Sist jeg møtte denne bevegelsen politisk, ble de nedstemt, og måtte hente jurist for å vise at de likevel hadde eneretten til å bestemme hva som skulle være innholdet i parolene. Det var snakk om et 1.-maitog (sic!).

KrF

Partiet som setter overtro foran samfunnet. Som lar prester velge om de vil følge arbeidslivets regler, og opphøyer sine antikke middelhavsskikker til kultur i det moderne Norge. Det er mye velmenende folk i KrF, men hele prosjektet er så uspiselig at jeg ikke kunne stemme på partiet om jeg så fikk en tredolk i hjertet og ble nektet å spise hvitløk i all evighet.

Andre

Ingen andre partier har noen sjanse til å gi bedre stemmeutbytte enn det lave vi allerede har her i Vestfold, dvs. en praktisk mulighet til å komme inn på stortinget. Derfor er det uinteressant å kaste bort en stemmeseddel på dem.

Konklusjon

Uavklart. Jeg må velge mellom å trekke stemmeseddel med hånden for øynene eller for nesen. Men stemme, det skal jeg, selv om jeg skal lide av overskudd på magesyre i de neste fire årene.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment