Tar nettavisene kritikk?

Hvorfor går nettavisene i skyttergravene når Per Kristian Foss påpeker at det er papiravisene som hittil har bidratt mest til samfunnsviktig journalistikk?

Publisert på Journalisten.no 21.04.2010

Siden de første norske nettavisene ble introdusert for femten år siden, har journalistikken i papiravisene utviklet seg raskere enn i nettavisene. Mens nettavisene anno 2010 har utviklet seg lite fra 1995 tiltar dommedagsprofetiene over papiravisene. Og nettavisenes forkjempere hevder frenetisk at nettavisene er den eneste fremtiden.

Hvorfor går nettavisene i skyttergravene når Per Kristian Foss påpeker at det er papiravisene som hittil har bidratt mest til samfunnsviktig journalistikk?

Riddere
Disse skyttergravsposisjonene er ubegripelige.

For det første kan det umulig være viktig å forsvare, eller til og med påpeke, at nettavisene vil ha en stadig større plass som nyhetsmedier i fremtiden. Få, om noen, er uenig i det.

For det andre er det ikke særlig konstruktivt når nettavisenes riddere inntar forsvarsposisjoner hver gang det blir påstått at papiravisene har kvaliteter og meritter som nettavisene ikke ennå har rukket å oppnå i samme grad.

Som da Per Kristian Foss før vulkanasken tok oss roste pressen i forbindelse med lanseringen av firebindsverket «Norsk presses historie». Debatten som dermed rullet, blant annet på Normedia-listen, handlet ikke om gravejournalistikken eller pressens kvaliteter generelt, men om nettavisenes fortreffelighet. Foss klarte nemlig å uttale til Journalisten:

– Så langt har jeg ikke sett noen nettaviser som har klart å avdekke noe av samfunnsmessig betydning.

Jeg betrakter meg selv som en nettentusiast og teknologientusiast. Publiseringsteknologi har vært mitt fagfelt i mer enn 20 år, og jeg har publisert på nett like lenge som nettavisene. Jeg er også en sterk tilhenger av en medieuavhengig støtte til kvalitetsjournalistikk som kan erstatte dagens subsidiering av transport utenlandsk avispapir. Men jeg mener vi gjør nettmediene en bjørnetjeneste ved å hausse opp teknologien og mulighetene i seg selv, og tone ned kritikken når vi ser avstand mellom hva de nettbaserte mediene bør være til hva de faktisk er.

Utnytter ikke potensialet
Mens papiravisene har flere hundre års modenhet bak seg, er nettavisene i sin spede barndom. Det er en god ting. De stiller med (nesten) blanke ark i å utforme en ny journalistikk, nye distribusjonsformer og nye presentasjonsformer. Som nyhetsmedier har de allerede passert papiravisene med god margin – på de fleste felter. Dybdejournalistikken er fremdeles et unntak, selv om det finnes noen gode eksempler på nettavisenes bidrag også her.

Nettavisene synes å henge igjen i tradisjonelle forestillinger om hva en nettavis er, utviklet i nettavisenes barndom. Den var – ikke uventet – inspirert av papiravisenes todimensjonale grensesnitt, men ennå har ikke nettavisene klart å tilby et fullgodt alternativ til papiravisenes mange presentasjonsflater.

En nettavis er – i dag som i 1995 – først og fremst en forside med mengder av saker, der leseren må skrolle og skrolle i evigheter for å se alle, og der en toppsak bare får lov å være toppsak en stakket stund før en nyere sak automatiske ruller til toppen. Bak denne forsiden tilbyr nettavisene en del seksjonssider, som få besøker, og enkeltsakene, som forsiden lenker til.

Nettavisens sjefredaktør Gunnar Stavrum ga en presis situasjonsbeskrivelse i Normedia-debatten som kom i kjølvannet av Per Kristian Foss’ påstand: «Nettet egner seg for dybde, men dramaturgien på nett tilsier at materialet presenteres i mange enkeltsaker». Slik er det nå, men hvorfor har nettavisene kommet så kort i å utfordre sine unge konvensjoner? Når dybdejournalistikk presenteres i mange enkeltsaker, er den så fragmentarisk at nettavisene har problemer med å gjøre den synlig.

Når dybdejournalistikk nesten uten unntak blir presentert som kjappe nyhetssaker, klarer ikke nettavisene å fylle andre oppgaver enn å være et kjapt nyhetsmedieum. Og det vil som kjent ingen betale for.

New York Times’ Timeskimmer prøver ut nye presentasjonsformer for sin nettavis.

Fange av tilvant dramaturgi
Vi er mange som gjerne ser nettavisene gå lenger i å utnytte den teknologien som finnes til å videreutvikle et grunnleggende nytt medium som står på egne ben og ikke har den ene foten i papiravisenes dramaturgi. Nye dramaturgier kreves for at nettavisene skal bli de dynamiske mediene de har potensial til.

I stedet for å sitte fast i gamle tradisjoner før nettavisene har så mye som en generasjon på baken, bør de se at i nettavisenes potensial ligger både helt nye former for journalistikk og presentasjon, og mulighet til å hente det beste fra kjente medier.

Det kan være interessant å sammenligne med etermedier, som har fordelen av at de kommer med hovedbulletiner på bestemte tidspunkter. Nettavisene opererer også i en tidslinje, men saker prioriteres i veldig korte tidsrom, med mindre de følges opp av mengder av småsaker som iallfall ikke hittil har synliggjort en planmessig gravejournalistikk. Kanskje nettavisene kan utnytte tidslinjene bedre, som de dels prøver i interaktive nettmøter (som stort sett er ganske traurige greier slik de presenteres nå)?

Nettavisene kunne spille på flere strenger, og bruke virkemidler som mange av journalistene tross alt kjenner godt fra papir- og etermedier:

Fra papiravisene kan de hente inspirasjon til å sette dagsorden over store flater i kjente tidsintervaller (det må jo ikke være ett døgn om gangen, nettavisene står friere enn dagsavisene). Dagens nettaviser, som i stor grad er uredigerte (pull fremfor push) og uprioriterte (alle saker presenteres som nyheter, i en rullerende, tidsbestemt stack) har ennå ikke funnet den endelige oppskriften på alle typer saker.

Hvorfor prøver ikke nettavisene i større grad å skape møteplasser som utnytter noen av papirmedienes og etermedienes beste egenskaper, og utvikle dem videre med sine egne, unike muligheter for interaktivitet og oppdatering?

Brukerredigering

Ett av løftene til nettbasert publisering har vært at leserne selv skal få velge ut, redigere stoffet. Men i dag er dette en illusjon. God journalistikk handler i høy grad om prioritering og redigering – det er noe av det betalende lesere drar kredittkortet for. Hos dagens nettaviser blir de skuffet, for de blir bare presentert for en ugjennomtrengelig mengde tidsrullerende saker. Det er klokken som prioriterer stoffet, hverken leserne eller journalistene.

Som lesere får vi ikke mulighet til å lage våre egne forsider, og prioritere stofftyper og saker vi er interessert i. Nettavisene bør utvikle en ny presentasjonsjournalistikk, og la leserne velge i stoff som er prioritert, kvalitetssikret og redigert. Den danske designkonsulenten Ole Munk gir oss en tankevekkende kommentar i Journalisten.dk etter å ha studert hvordan New York Times prøver ut slike grensesnitt med Timeskimmer.

Men tydeligst ble vi kanskje minnet om den store avstanden mellom hvor vi er og hvor vi bør være da Apples Steve Jobs presenterte selskapets nye løsning for nettbasert reklame, iAd.

I dag fungerer svært mange nettavissider slik at annonsene oppleves som innholdsmessig og estetisk forurensning – nesten like ille som rubrikkannnonser i papiravisene, men de har jo en helt annen oppgave. De er alt for dårlige og hverken utnytter medienes egenart eller gir publikum positive følelser overfor produkter, annonsører eller miljøet de opptrer i. Dette gjelder slett ikke bare håndholdte enheter, det gjelder nettbaserte, interaktive medier i det hele tatt.

Mye kunne vært sagt også om papiravisenes utfordringer, de er mange. Men papiravisene møter fremtiden i større grad med ydmykhet og offensiv produktutvikling, både når det gjelder journalistikk, presentasjon og forretningsmodeller. De er tungt subsidierte, men genererer også vesentlig mer brukerbetaling, både fra annonsører og lesere.

Nettavisene har ennå ikke klart, med noen ganske få unntak, å lage produkter som leserne er villige til å betale for. For et så ungt medium er det derfor lite kledelig å svare på innspill og kritikk med å gå i skyttergravene og påpeke hvor bra de selv mener de allerede er. Vi er tjent med noe bedre enn dette.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment