De ulykksalige rosabloggerne … og oppmerksomhetens rus

Unge Nathalie er en «rosablogger» som i det siste har fått ufortjent mye oppmerksomhet etter at hun også begynte å videoblogge, et medium det kan få uante konsekvenser å være uforsiktig med. Fra å ha ført en anonym tilværelse blant bloggernes egen lille verden, har hennes videoblogger spredd seg som en farsott via Facebook og har gjort Nathalie til en av de raskest stigende stjernene på den norske rosablogghimmelen.

Det er fenomenet her som er interessant, ikke jenta (som egentlig burde vært slik oppmerksomhet foruten). Webben har gjort det mulig for hvemsomhelst å publisere hva som helst for hele verden, i seg selv en fin mulighet. Problemet er at hvemsomhelst faktisk gjør det – publiserer hva som helst. Det kan vekke oppmerksomhet, men neppe fordi budskapet er så viktig at folk strømmer til for å lære eller bli opplyst. På to dager har Nathalies første videoblogg fått over 10.000 klikk, og det er neppe mye annet enn nysgjerrighet og løfte om en god latter på den unge jentas bekostning som har ført til det. Foruten Facebooks innebygde tsunamieffekt når folk deler noe som vekker oppmerksomhet.

Oppmerksomhet virker som dop for mange som ikke er så vant til å få del i den. Bare dukk opp med et ganske profesjonelt utseende kamera i en skolegård, så ser du hva som skjer. Eller enda bedre; en videorigg som får det til å se ut som du fotograferer for TV. Det tar ikke mange sekundene før de unge flokker seg som maur foran kameraet og vinker og hojer for å kunne seg se selv og kompisene på TV. Oppmerksomhet er den nye religionen. Det skal være religionsfrihet i landet, så dette er jo ikke noe som skal forbys, uansett hvor lite man liker det. Men det er likevel et symptom på at det er noe alvorlig galt med massemediene, og aller mest måten de brukes på.

Jeg tror de dårlige realityseriene med Big Brother som forbilde har fått en hel generasjon til å legge terskelen for hva som har offentlig interesse så lavt at vi er i ferd med å få en moteffekt: det som egentlig har offentlig interesse formidles mer og mer i lukkede fora slik at «allmuen» ikke får del i det. På den måten kan det hende at web-epoken gjør demokratiet en bjørnetjeneste. De lukkede rom er her nettverk av folk som har direkte eller indirekte makt over ideer, verdier eller penger i samfunnet, men også noen som utøver fysisk makt. Altså mennesker og nettverk det normalt er «den fjerde statsmakts» plikt å følge og gå etter i sømmene. Disse nettverkene er ikke lukket i den forstand at de er utilgjengelige for alle, men man må inviteres inn i dem eller la seg invitere inn i de rette kretsene for å kunne følge med, og bygge etos i de samme kretsene for å få innflytelse.

Nå er ikke «allmuens» bloggere helt uten innflytelse. De har kanskje betydelig innflytelse på hva deler av ungdommen bruker penger på. Hvis vi da et øyeblikk ser bort fra at de mest «suksessfulle» (som det heter på nynorsk) blir kjøpt og betalt av krefter som er langt mer opptatt av å selge produkter enn av ytringsfrihet og å fremme det utvidede demokratiet.

Det som etter min mening er mest bekymringsverdig her, er at folk som burde vite bedre, folk med mediekunnskap og -erfaring, går rundt i nye gjennomsiktige gevanter og snakker høyt om «det utvidede demokratiet» og andre floskler som skal rettferdiggjøre selvpublisering og egenbloggeres grenseløse kamp om oppmerksomheten.

I den ungdommelige bloggsfæren, langt utenfor PFUs gråstenkte oppmerksomhetssfære, utøves en forkvaklet ytringsfrihet med så store kostnader for den offentlige samtalens betydning for fellesskap og demokrati at det burde vært gjenstand for en kritisk presses fulle oppmerksomhet. På en helt annen måte enn at vi deler latterlighetene på Facebook til allmenn forlystelse.

Når det likevel skjer, er vi like gode som dem som har Big Brother og dets kloner som sine medieforbilder. Den fjerde statsmakt blir en rosa kylling som heller står i veien for et opplyst demokrati enn å virke for det. Samtidig fylles spalter, nettsider og filmminutter av «medienes» angst for å miste oppmerksomhet – ved at uvesentligheter og dillettantisme får en større og større plass i trente mediefolks arbeidsdag.

«Ikke fortell mor at jeg er journalist, hun tror jeg gjør det bra i pornobransjen».

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

4 Comments

  • Svar september 7, 2010

    Vidar Daatland

    Gammel diskusjon (Star-Wars Kid) som egentlig aldri blir kjedelig.

    Uansett, heldigvis har vi åpne fora hvor man kan være anonym på nett. Noe du tidligere har vært sterkt kritisk mot (korriger meg om jeg tar feil), men man kan vanskelig anklage noen som taler anonymt for å søke etter oppmerksomhet, ei heller lett å bygge opp en egen etos. Det blir i så fall en oppmerkshomhetskåt skygge.

    Ellers en god del gamle konvensjonelle tanker som vanskelig lar seg overføre til nye medier.Fikk meg til å tenke på kritikken Elvis mottok for sin hoftevrikk. Og media har seg selv å takke for at de samme eldre konvensjonene medførte at de skremte vekk bloggere og andre bidrgasytere fra sitt eget domene, hvor de faktisk hadde mulighet til å påvirke i positiv retning. Forhåndsgodkjenning, nekting av anonymitet og annet avleggs som gjorde at folk søkte vekk fra institusjonen som burde fungere som en faglig veileder.

    Som gjør at de nå må sitte på tilskuerbenken, fremfor å være dommer ute på banen.

    Ellers trodde jeg den jenta der drev med parodi. Men hva vet jeg, holder meg unna rosabloggere og fokuserer på de mer seriøse (som din). Jeg tror sjelen din vil ha det godt av å gjøre det samme Toralf 🙂

    • Svar september 7, 2010

      Toralf Sandåker

      Vidar: Det var ikke helt det jeg var opptatt av her, men jeg kan ha uttrykt meg uklart. Debatten om åpenhet og anonymitet/moderering av nettdebatter er viktig nok, men er et sidespor fra det sporet jeg ville forfølge.

      Jeg tror nemlig ikke at mediene er «på tilskuerbenken» på annen måte enn målt i klikk. Innflytelsen og «makta» er slett ikke kommet etter til de anonyme, umodererte debattene eller til motebloggerne.

      Innflytelsen sitter nok fremdeles fast i næringsliv, politikk og de arenaene som er med på å sette dagsorden i de samme kretsene – langt unna rosabloggernes verden.

      Jeg etterlyser en mer reell åpenhet rundt den delen av den offentlige samtale som betyr noe, og er redd disse samtalene lukkes for å slippe unna støyen fra alt det andre som dominerer i klikk (se svaret mitt til Helge Øgrim, også).

  • Svar september 7, 2010

    Helge Øgrim

    Hei Toralf

    Når gamle menn som oss fortviles over samtidens grunnhet, oppstår en fare for at vi blindes av egen fascinasjon. Har du tatt høyde for at rosabloggerne både spiller opp til og på våre forventninger og forestillinger?

    Da jeg først så denne VB-en, slo det meg at hun spiller en rolle der gevinsten er åpenbar: God trafikk basert på forskrekkelsens frydefulle innfrielse. Jeg tror altså hun drar deg i skjegget.

    • Svar september 7, 2010

      Toralf Sandåker

      Helge: Nå er det ikke hennes mer eller mindre bevisste blogging som bekymrer meg, men jeg setter opp dette eksempelet for å belyse to utviklinger jeg frykter er et større problem:

      1. At mediene i for stor grad brukes til å alminneliggjøre uvesentligheter (virkelige uvesentligheter, ikke bare ulike interesser), slik at medienes mulighet til å fungere som et korrektiv forvitrer i likegyldigheter.

      2. At de store «fellesarenaene» som toneangivende medier iallfall har vært, blir okkupert av likegyldig oppmerksomhetsjag, og at dermed de viktige spørsmålene fortrenges til (eller søker tilflukt i) mer lukkede og mindre tilgjengelige nettverk – med mindre åpenhet og mindre kontrollmulighet for allmennheten.

      Jeg øyner et paradoks – eller ser iallfall muligheten for at vi kommer dit – det at den store friheten for alle til å ytre seg enkelt og effektivt om alt til alle, flytter den vesentlige dialogen ut av fellesarenaene til sine egne bobler.

      Mens litt for mange mediefolk har oppmerksomheten rettet mot snikksnakket som foregår utenfor boblene – og derfor gjør mediene mer og mer uvesentlige i en tid de burde kjempe for å fortsatt bli oppfattet som vesentlige.

Leave a Reply