Om demokrati og anonyme debatter

(Dette innlegget er et svar til et debattinnlegg Vidar Daatland publiserte på journalisten.nos blogg):

Din utholdenhet i forsvaret for anonyme debatter er imponerende, Vidar Daatland, men du må ikke forbauses over at flere og flere er uenig med deg når de ser hvordan anonyme nettdebatter gir dårligere debattklima, mindre saklighet og gjør at det blir betydelig lengre mellom innleggene den interesserte orker å lese.

Et godt eksempel er diskusjon.no, der du selv er innholdsansvarlig og de facto redaktør. Jeg har faglige forutsetninger for å følge med på minst ett av temaene der; foto og video, og en stund både deltok og fulgte jeg med på diskusjonene for å orientere meg om hva «vanlige folk» var opptatt av. Det ga meg input til min jobb som fagjournalist i sektoren fotografi og bilder.

Den store graden av anonymitet har dessverre ført til at selvkritikken blant alt for mange diskusjonister er blitt så lav at resultatet blir lange tråder (joda, mye trafikk og mange innlegg) der det sjelden eller aldri kommer fram noe av interesse. I stedet for substans og grunngitte spørsmål, får vi merkehysteri, udokumenterte påstander og personangrep. Sidene er langt fra blant de verste, men de viser hvordan anonymitet skaper et dårlig klima for informasjons- og meningsutveksling.

Det er også grunn til å være kritisk over mengden av debattinnlegg som den lave terskelen til å ytre seg medvirker til. I diskusjonsforumet «Politikk og samfunn» på diskusjon.no. er det i skrivende stund 8.700 emner og 463.452 svar. Hvilken demokratisk funksjon det skal tjene med slike mengder av debattinnlegg, som ingen kan skaffe seg oversikt over, skulle det vært interessant å vite. For ikke å snakke om hvordan det går an å ta ansvar for innholdet i millioner av meldinger (som diskusjon.no inneholder totalt).

Et demokratisk samfunn er basert på reell medbestemmelse og frie ytringer, men også på et sterkt prinsipp om at enhver ytring har en avsender, slik at den kan etterprøves og slik at meninger og påstander kan forstås ut fra bl.a. rollen til den som ytrer seg. Det gir ytringer med substans større virkningskraft, og ytringer uten substans mindre betydning fordi leserne er i stand til å bedømme troverdigheten i påstander og erfaringsnivået bak meninger bedre.

Selvsagt er det tilfeller der den som ytrer seg ønsker å være anonym. Når dette ønsket har sine gode grunner, har mediene lang tradisjon for å slippe til ytringene samtidig som det bygger opp under både troverdighet og substans når redaksjonen kjenner identiteten til avsender og går god for at personen ytrer seg med den relevansen han/hun hevder å ha. Dette er selvsagt også fullt mulig i nettdebatter.

Vi lever i en fri verden, og det er (så langt) ingen som nekter noen å ytre seg sjikanøst, idiotisk og uetterrettelig. Imidlertid kan ytringer selvsagt også etterprøves i vårt samfunn, ikke minst av publikum. De kan også ignoreres, en frihet flere og flere tar seg når det gjelder slike ytringer.

Når noen medier fortsatt satser på å slippe ut redigerte og anonyme ytringer som tsunamier, går vi mot en medievirkelighet som synes å bli ytterst klassedelt: en stor og anonym «klasse» med mye patos, liten eller ingen etos og tvilsom logos på den ene side, på den andre siden en betydelig mindre «klasse» som deltar i samfunnsdebatten under fullt navn med den etos, patos og logos det opplyste publikum, omstendighetene og saken gir dem.

Det ville vært ønskelig om begge disse gruppene kunne deltatt i de samme fora, og utvikle samfunnsdebatten på bredere basis. Men anonymitetshysteriet og nettvirkeligheten ser ut til å skape en uoverstigelig mur mellom dem. Derfor er vi i ferd med å få en synlig og artikulert gruppe som har stor påvirkning på samfunnsmessige prosesser, og en avmektig anonym masse med liten eller ingen innflytelse. Denne avmektigheten er problematisk, og det bør ikke forbause noen om både ytringer og andre mter å gjøre seg synlige på, eskalerer. Vi kejnner jo fra andre områder at enkelte av dem som ikke blir hørt, tyr til udemokratiske midler.

Slike midler finner man jo allerede i fleng i de uredigerte, anonyme debattene: personsjikane, ukvemsord, hets og trusler mot grupper, endog mot individer.

Jeg skal ikke påstå at de innholdansvarlige for slike debatter ønsker en slik utvikling, men dessverre er de aktivt delaktige i å påskynde den.

Toralf Sandåker

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment