Tar ansvar, men ikke konsekvensene

Skjermbilde 2010-11-20 kl. 13.58.34

I jakten på oppbrukte ord og uttrykk som har mistet alt innhold, er vi i dag kommet til «å ta ansvar». Politidirektør Ingelin Killengreen vil til og med ta alt ansvar for noe hun mener å ikke ha gjort, og som hun slett ikke har visst noe om.

I vanlig språkbruk hos vanlige dødelige, betyr å ta ansvar at man har gjort noe (eller unnlatt å gjøre noe) som får tydelige konsekvenser. Særlig hvis det blir oppdaget. Har man vært med på et NOKAS-ran, f.eks., og blir utsatt for en domstol, må man regne med å ta ansvar for sine handlinger ved å sone en dom. Har man unnlatt å stille vekkeklokken, og forsover seg, må man selv ta belastningen å komme for sent til eventuelle avtaler, med det konsekvensene det medfører. Har man jukset på matteprøven og blir fersket, må man regne med både nedsatt oppførselkarakter, utvisning og i verste fall bøter og straff.

Hvis man derimot bestyrer et jernbaneverk, en statsbane eller et samferdselsdepartement som rakner fullstendig i sømmene når de skal prøve å oppfylle sine forpliktelser, betyr i dag «å ta ansvar» at man må bøye hodet på Dagsrevyen og passe på å ikke smile, og si høyt: «jeg tar ansvaret», eller «det er selvsagt mitt ansvar». Og vips, så er det ikke mer. Ingen andre konsekvenser enn to minutters ubehag før man går hjem til familien den dagen. Det er i grunnen verre å bli kalt inn til rektor å få en advarsel, for slikt tar man jo på alvor, i hvert fall i de yngre årsklasser.

Dette har nok politidirektør Ingelin Killengreen merket seg, når hun nå tar alt ansvar for alle unnlatelsessyndene i overvåkingssaken. hennes sjef, Knut Storberget, som ingen kan nekte for er i stand til å prate seg ut av vanskelige situasjoner, har tatt ansvar for å informere stortinget om overvåkingsmiséren ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Så godt har han tatt det ansvaret, at selv Siv Jensen synes han var flink, for han har gitt en så grundig orientering at ikke bare stortinget, men også publikum og den amerikanske ambassade har fått med seg at politisk sensitiv informasjon er systematisk holdt tilbake overfor de som har det politiske ansvaret, nemlig de sittende justisministre. Og den som har ansvaret for å informere justisministeren om at ikke alt er som det skal i de mer eller mindre hemmelige delene av politistyrken, er politidirektøren herself. Men hvordan tar hun ansvaret?

Ingen som så eller hørte justisminister Storbergets redegjørelse overfor stortinget bør være i tvil om at han ikke bare var forbannet over å ha blitt holdt utenfor, men også tydelig signaliserte at slikt må få konsekvenser. Derfor bør vi alle følge med og se hvilke konsekvenser det å ikke informere den politiske ledelsen om betente politiske forhold i politiet, får. Storberget har nå ansvaret for hvilket signal han sender til landets mange andre offentlige tjenestemenn og -kvinner: skal de fortsat slippe unna med en grimase i Dagsrevyen, eller må de overlate jobben til mer lojale ledere, som er bedre i stand til å utføre oppgaven de er pålagt?

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment