Det er fotografen, ikke kameraet, som tar bildet

Besøker man webfora for fotointeresserte, ser man fort at det forekommer svært mange spørsmål som oppstår når ferske fotografer (og noen ikke fullt så ferske) ikke er fornøyd med bildene de tar (man skriver ofte «Bildene jeg får», som om bildene blir gitt av noe utenfor en selv, ikke noe man selv er ansvarelig for).

Jeg tror vi står overfor et betydelig holdningsproblem. Dette vet mange av oss som etter beste evne forsøker å svare brukerne på slike spørsmål, en hel del om. Men det kan være grunn til å forsøke å forklare og systematisere problemstillingen litt nærmere.

99 % av alle slike spørsmål dreier seg om utstyret. Hva er feil med utstyret mitt? Skulle jeg ikke få bedre resultat med dette utstyret? Har jeg kjøpt katta i sekken? osv. Se f.eks. denne tråden på nettstedet foto.no:

http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=231696&kat=0

Svaret er i 99 % av tilfellene noe helt annet. Nesten alltid ligger svaret i at fotografen selv har mer å lære, og at utstyret er mer enn god nok. Hvorfor?

Jeg skal ikke innbille meg at jeg har alle mulige svar på det spørsmålet. Men jeg tror et vesentlig moment ligger her:

Svært mange, både nybegynnere og mer erfarne, tror faktisk det er kameraet som tar bilder, og ikke fotografen. De tror det er kameraets fortjeneste at et bilde blir bra, og ikke fotografens. Like mange tror at det er en feil ved kameraet (eller objektivet) de fleste ganger bilderesultatet blir dårliger eenn forventet.

Dette bunner ut i dyp uforstand og er kontraproduktivt. Slik er det kanskje med all teknologi og fotobransjen har ikke gort det lettere ved sin markedsføring: «You push the button. We do the rest.» Dette er Eastman Kodaks mer enn 100 år gamle markedsløfte. En bløff er det ikke, for i mange år har laboratoriene faktisk kamuflert mange av brukerfeilene ved å «forbedre» brukernes bilder kraftig. Mye av forskningen og utviklingen har gått med til å lage løsninger som retter opp feileksponerte bilder, gjør fargene mer behagelige, letter opp forgrunnen i motlysbilder, gjør bilder skarpere m.m. Dette var bl.a. mulig fordi de aller fleste brukte negativ fargefilm, der det ligger mye mer informasjon latent i filmen enn det en papirkopi kan vise. Dermed er det mulig å justere negativet ganske kraftig, og gjøre flere fotografer fornøyde. Da først betaler de også for bildene.

Etter hvert som vi gikk over til å bruke digitalkamera, har brukerne måttet overta denne utfordringen selv. Den som ennå ikke har lært å bruke RAW-opptak, får bilder som kan sammenlignes mer med diasfilm enn negativer når de henter JPEG-bilder rett ut av kameraet. Bildene er ferdig behandlet i kameraet, og det meste av latent informasjon er kastet vekk. Dermed avsløres brukerfeil nådeløst. Dette gjelder enda mer for DSLR-kameraer. Disse kameraene har større kvalitetspotensialet, og for at ikke dette skal kastes bort også med JPEG-bilder, velger produsentene (heldigvis) å beholde en del av de latente mulighetene også i en JPEG-fil. Dette krever at et bilde som ikke er optimalt eksponert eller lyssatt, etterbehandles – av brukeren, av en printer eller på annen måte.

Man kan forstå, endog tilgi, at mange forventer at det er kameraet som skal gi perfekte bilder. Men slik er det altså ikke. Det er brukeren, og bare brukeren, som kan få til dette. Selv om både fotoindustrien og svært mange av dagens «tester» har som premiss at kameraet i seg selv skal kunne ta gode bilder.

Den kjente anekdoten om forfatteren Ernest «Papa» Hemingway og fotografen Irving Penn kan illustrere dette:

Penn hadde tatt et bilde av Hemingway, som sterkt mislikte de fleste portrettene av ham selv. Dette ble han imidlertid strålende fornøyd med, og spurte: «Mr. Penn, you shoot great pictures. What camera are you using?» Irving Penn ble selvsagt fornærmet, og svarte: «Papa, your write great books. What typewriter are you using?»

Kameraet er bare en dum boks som kan registrere lys og organisere det slik at vi kan se på opptaksøyeblikket som bilder. All verdens automatikk og finesser kan i høyden rette opp flere av våre brukerfeil, slik at vi får en større prosent bilder vi er fornøyde med. Men kameraet kan ikke lese våre tanker. Derfor blir det aldri 100 %. Hvorfor tror du at de fleste som har fotografi som yrke tar en stor porsjon bilder der de stiller inn alt eller det meste manuelt? Og når de bruker automatikk, vurderer opptakssituasjonen og overstyrer automatikken om nødvendig? Fordi de stoler mer på seg selv enn kameraet?

Helt korrekt. Og likevel har disse, av økonomiske grunner, som regel de beste kameraene og de beste objektivene. Økonomiske grunner, fordi de er avhengige av å tjene penger på foto, ikke fordi de har mer penger å bruke på foto.

Min oppfordring til dagens fotografer er at nybegynnere og andre som tror de ikke er nybegynnere, blir litt mer nysgjerrige og kritiske til sin egen praksis når de fotograferer og vurderer egne bilder.

Jeg vil gjenta meg selv og sette opp følgende leveregel:

  1. Er du misfornøyd med dine bilder? Det er 99 % sannsynlig at det er din egen feil.
  2. Er du misfornøyd med utstyret ditt? Det er 99 % sannsynlig at utstyret er mer enn god nok til å ta de bildene du ønsker deg.

Noe å tenke over før man poster innlegg på et webforum?

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment