Den gjennomsiktige innpakningen

– eller fotografi som avslørende emballasje

Kunstneren Torbjørn Rødland bruker fotografi til å virkeliggjøre sine ideer. Det har sine fordeler, for fotografiet er umiddelbart og konkret, og det klarer Rødland utmerket godt å spille på. Så godt at det som kunne vært interessant, aldri blir avdekket. I utstillingen «Uglesommer» har han tatt for seg banalitetens naturlige og konkrete formspråk, komponert bildene i selsomme og abstrakte sammenhenger, og fått det til å fungere. Men han kommuniserer i ring. Hodet biter halen, men når vi prøver å se bak samspillet mellom sanseinntrykk og effekter, finner vi lite å stoppe opp ved.

Rødland speiler tomhetens estetikk like mye som estetikkens tomhet. Men han gjør det ikke bare ukomplisert, han plasserer sine tomme og lett symbolske metaforer i uvanlige sammenhenger som umiddelbart pirrer sansene. Det blir småfikst, artig, noen ganger til og med ganske snodig, men det utfordrer sjelden mer enn bare sansene. Dermed sitter man igjen med vissheten om ingenting og spørsmålene trenger seg ikke akkurat på. Det blir som å se et uredigert lysbildeshow, med den forskjellen at Rødland fører deg gjennom labyrinten ved å merke bildene med den lekende bevissthetens signaler. Du går deg ikke vill, men man forventer mer, man forventer en innsikt, en erklæring, en symbolikk til ettertanke, en logikk eller en spøk. Det kommer ikke. Bildene hans inviterer deg inn, men det er ingenting innenfor døren.

Visst er det symbolikk her: Her er både pupp og banan, baller og potente kirkespir. Uskyldige ungpiketrinn mot industriell masseproduksjon. Og det er rytmer. Maskinrytmer som kommenterer selve vindens pust, føttenes lede og fiskenes hvileløshet. Det er originalt, i hvert fall tidvis, vi har ikke sett det før, i hvert fall ikke i denne kombinasjonen. Men det føles likevel som å vente på sommeren. Tiden går og sommeren kommer ikke. Vi vet nok at den dukker opp før eller senere, men da er vi et annet sted. Kunsten taler, den pludrer, men ikke til oss. Den gjør ikke mer med oss enn å få oss til å lure litt.

Jeg kan ta feil. Jeg kan ha fattet akkurat det lille Rødland vil, kan hende er det bare dit han vil ha meg som tilskuer: Dit, men ikke lenger. Kanskje intensjonen er nøyaktig så enkel? Men det er det umulig å finne ut av på denne utstillingen, i disse store og nesten tomme salene. Her hvor de små, unnselige bildene nesten gjemmer seg bort slik de er dandert med en liten spasertur mellom seg. Han gir oss ikke noe hint, bare store og små bokstaver. Kunstneren strør inntrykk ut av ermet som fraktaler uten intelligens. Han etterplaprer naturens egendrift, men tilfører ikke noen klokskap. Han prakker heldigvis ikke på oss sine konklusjoner, slik enkelte av hans kolleger trettet oss med for bare få tiår siden. Men han gir oss heller ikke noen spor til å stille nye spørsmål. Og etter en stund går man rett og slett lei.

Torbjørn Rødland er ingen hvemsomhelst. Han er en av landets relativt få unge kunstnere som publiseres av anerkjente internasjonale kunstforlag, stilles ut i prestisjetunge gallerier og kjøpes inn til betydelige samlinger. Både her i Europa og i USA. Derfor er det ingen grunn til å legge listen lavere enn som så: Dette er en kunstner som krever oppmerksomhet i kraft av uttalte pretensjoner og anerkjennelsen fra kuratorer og museumsvoktere i tunge miljøer. Dette er en kunstner som ikke unndrar seg bedømmelse.

Man blir minnet på historien om den bulgarske arbeideren som under Stalins tid på Fabrikkens dag ble kalt fram på podiet foran kollegaer og partisjefer. Han skulle få utmerkelsen «Årets arbeider», men virket ikke synlig beruset av berømmelsen. Da han ble stående på scenen, forsøkte til slutt direktøren å vifte ham vekk. «Årets arbeider» var slett ikke takknemlig for diplom og blomsterbukett, og spurte for åpen mikrofon: «Er det ikke mer? Er det ingen penger? Er det bare skammen?»

Vi føler oss like snytt som bulgareren med blomstene. Men skammelig er Rødlands kunst ikke. Til det er den for uinteressant, for overflatisk, for pyntelig, for feig og har for lite saft, sevje, kjøtt eller blod. Dette er kunst som får deg til å bli oppmerksom på blunkingen mot de tomme veggene, snufsingen i den tørre salen, duften av støv fra panelovnene, på uvesentlighetene. Som ellers ingen ville levnet en tanke hvis man møtte engasjement, ekte mot eller en trang til å strekke seg mot det uoppnåelige.

Vi skjønner at Rødland ønsker å gjenskape kjedsommelighetens uinteressante middelmådighet på en bevisst og beregnende måte. Denne utstillingen beveger sanseapparatet, og synes ved første møte å by på interessante virkemidler, noen også ganske uvante. Den forfører oss til å vente at vi finner erkjennelse, dybde eller innsikt bak sanseinntrykkene. Det er som å lese en diktsamling med vakker skrift og artige ordspill og bli såpass sjarmert at man for sent oppdager at det ikke står mer på linjene enn mellom dem. For Rødlands kunst fører oss ikke videre, det blir bare en fiks innpakning uten et interessant innhold. Det er mulig vi skal bevisstgjøres ved å bli oppmerksomme på selve emballasjen i en verden der ønsket om et vesentlig innhold alt for ofte vaskes vekk som skrift i sanden. Men utstillingen makter ikke å gi en slik erkjennelse. Den gir oss bare lyst til å få svar på ett eneste spørsmål:

– So what?

Torbjørn Rødland: Uglesommer Fotografiutstilling.
Haugar Vestfold kunstmuseum
10. juni – 3. september 2006

Noen linker til Torbjørn Rødlands verker:
http://www.rodland.net/
http://www.jackhanley.com/id42.htm
http://www.airdeparis.com/torb.htm
http://www.pluto.no/kulturspeilet/faste/art/Rodland_Thorbjorn03.html
http://www.steidlville.com/books/382-White-Planet-Black-Heart.html
http://www.steidlville.com/news/78-Torbj-rn-R-dland.html

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment