Kildevernet glapp med 22.juli-lekkasjene

Breivik-lekkasje

Når mediene blåser hverandres kilder, bør vi være bekymret for pressens omdømme. Men blåser mediene egne kilder også – uten å ville det?

Pressen har et urokkelig prinsipp om å verne om sine kilder. Med i Breiviksaken kan prinsippene ha tapt for konkurransejag og sviktende rutiner.

Da flere medier tidlig i februar brakte bilder som var hentet fra politiets etterforskningsmateriale, var det åpenbart at bildene var lekket. Kildene kunne være politiet selv, Breiviks forsvarere eller en av de mange bistandsadvokatene som er oppnevnt for pårørende og ofre.

I pressens «etiske bibel», Vær Varsom-plakaten, behandler punkt 3 forholdet pressen skal pleie til kildene. Når det er grunn til å avvike fra hovedregelen om at kilden bør være åpen, pålegger det pressens aktører å verne kildene ubetinget, slik det står i pkt. 3.4:

3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

Men i denne saken gikk det galt.

Først, da mediene som tok imot bildene og valgte å publisere dem. Politiet har i etterkant gjort det klart at de har lagt inn sporbare unike data i bildene og derfor kunne avsløre via de publiserte bildene hvor kilden var. Dette kan skje på flere måter. Det kan skje med digitale vannmerker som kan avleses med bestemte verktøy, men også fjernes med kjente prosedyrer. Det kan også skje med merking som ikke er like enkelt å fjerne, og ved å redigere bildene slik at de individuelle forskjellene også kan spores på trykk. Siden jeg ikke har hatt tilgang til originalbildene det dreier seg om, er jeg avskåret fra å kunne si noe om hvilke typer merking som her ble brukt.

Det er hevet over tvil at politiet sitter med høy kompetanse på bildeanalyse, og det har neppe vært vanskelig for politiet å velge en prosedyre som gjorde det lett å identifisere den som lekket. For at bildene kom til å bli lekket, var overveiende sannsynlig. Det har skjedd ofte i denne saken og i andre saker. Og i flere saker er det ikke usannsynlig at lekkasjene kommer fra politiet selv.

Men det bør også være vel kjent for mediene at politiet sitter med slik kompetanse, og de mediene som velger å ta imot lekkede bilder og publisere dem, burde ha tatt bedre forholdsregler. Også i mediebedrifter er det høy kompetanse på teknisk bildebehandling. Skal pressen ta sitt ansvar med kildebeskyttelse alvorlig, bør vi pålegge oss selv å sikre at materiale vi publiserer, ikke kan spores tilbake til våre kilder. Det betyr ikke bare at mediene må granske bilder (og tekster – skjulte spor kan også legges inn i tekst) med alle kjente verktøy og metoder. Det betyr også at vi om vi er usikre på om kilden kan avsløres, avstår fra å publisere. For å verne kilden.

Kildejakt hos konkurrentene

Nå er det ikke bare i forbindelse med politiets utlagte spor kildevernet glapp. Enda verre er det at enkelte redaksjoner åpenbart har jaktet på andres kilder. Eller i det minste tatt imot tips som har ført dem til kildene. For i dag, 14. februar, blåser flere medier navn på den advokaten som påstås å være medienes kilde.

Det står ikke noe i VV-plakaten om å verne om andres kilder, men pkt. 3.4 handler så tydelig om pressens felles interesser i å fylle sin samfunnsoppgave, at dette ikke er nødvendig. Det er derfor et klart brudd på VV-plakaten når enkelte medier blåser andre mediers kilder, slik det er gjort i dag. Både Norsk Presseforbund (NP), Norsk Journalistlag (NJ) og Norsk Redaktørforening (NR) har ønsket seg et forsterket kildevern, men strafferettslige sanksjonsmuligheter for dem som bryter dette. Som i en uttalelse fra NR:

Etter NRs oppfatning bør denne rettstilstanden ytterligere befestes, slik som foreslått i NRs lovforslag; ved å gjøre kildevernet absolutt, herunder ved å straffesanksjonere brudd på kildevernet fra redaksjonelle medarbeideres side, samtidig som kildene får tilhørende anonymitetsrett.

Det må derfor ses på som ekstremt illojalt i dette tilfellet å handle slik noen av pressens medlemmer har gjort. Det er en kildeblåsing som pressens egne organisasjoner ønsker å gjøre straffbar. Hvis pressen ikke klarer å verne om kildene bedre enn dette, kan vi komme til å gå glipp av muligheten til å utføre vår samfunnsoppgave i andre saker i fremtiden. Og vi oppnår neppe større forståelse for at resten av samfunnet skal respektere pressens behov for kildevern.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

3 Comments

  • Svar februar 14, 2012

    Henrik Steen

    Interessant blogginnlegg, Thoralf, men synes du snakker litt mot deg selv. Du kan ha så høy kompetanse på teknisk bildebehandling som bare mulig, men enn så lenge man mottar én -1- kopi av et bilde uten noe å sammenligne med, er det så godt som umulig finne hvilket lite punkt som er manipulert. Vi snakker ikke om at en Lacoste-logo er snudd på hodet el.l., vi snakker om at noen få pixler i bagrunnen er gitt en annen fargenyanse. Sånn sett ganske umulig å ta forholdsregler, hvis man velger å publisere lekket materiale.

    • Svar februar 14, 2012

      Toralfsan

      Det er blant de tingene vi bør være bevisste og vurdere opp mot publisering, men det er også andre teknikker som kan brukes både for å avsløre slike spor, og for å fjerne dem. Jeg peker på et dilemma, og at det ikke burde tas for gitt at slike spor ikke er lagt ut. Da har pressen et ansvar.

      En annen ting er at det politiet har gjort her, sannsynligvis ville vært forbudt hvis vi hadde samme forbud mot etterforskning av kilder som i Sverige, og som deler av norsk presse har foreslått innført også her.

      http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/nouer/2011/nou-2011-12/13/6.html?id=647214

      Det er ikke vanskelig å finne argumenter mot den praksisen politiet her begir seg inn på. Men det fratar ikke pressen et selvstendig ansvar for å beskytte kildene. Og denne saken viser at kildebeskyttelsen må utvides med nye forholdsregler.

      • Svar september 22, 2012

        Toralfsan

        En liten oppdatering. Gisle Hannemyr gjør rede for hva slags merking som er brukt i denne saken:

        http://hannemyr.com/no/digimarc.php Ny link: http://hannemyr.com/node/104

        Det er altså brukt Digimarc, en merking som kan sjekkes av alle som har en Photoshop-lisens. Det har alle nettaviser og papirmedier. Konklusjonen på dette må være at pressen i det minste har oppvist grov uaktsomhet i kildevernet, og dermed indirekte medvirket til at kilden er blåst. Såpass kompetanse som å sjekke et bilde for en Digimarc-kode må vi stille som minimumskrav til det digitale kildevernet.

Leave a Reply