Multimediesaken mot Breivik

Aftenposten.no kort tid senere. Nå er rettpsykiater Svenn Torgersens tolkning koblet til bildet, og budskapet blir et annet.

«Breivik-saken», eller «Terrorsaken» som Oslo Tingrett selv kaller den, er ikke bare den mest alvorlige straffesaken i Norge i fredstid. Det er også den første store multimediesaken ved norske domstoler. Spørsmålet er hvor klare mediene, og publikum, er for å tolke inntrykkene.

(Dette innlegget er også publisert på Journalisten.no). Allerede etter hovedforhandlingens første dag er det tydelig at både publikum og retten i større grad enn vanlig gjennom ti uker kommer til å følge med via nettsider, web-TV, Twitter, Facebook, radio, TV og trykte medier. Det er de muntlige forklaringene som er hovedforhandlingens egentlige medium, og i ukene som kommer, blir det muntlige forklaringer som dominerer. Men også disse vil formidles gjennom alle tilgjengelige medier. Selv Oslo Tingrett legger ut informasjon på Twitter.

Sak 11-188627MED-OTIR/05, som er den offisielle betegnelsen, er ikke bare forhåndsomtalt i medier over hele verden, åpningen ble dekket «live» i mange land og bildelagt med stillbilder og levende film. Hvor mange millioner som følger saken i mediene, vet jeg ikke, heller ikke hvor mye oppmerksomhet saken får hos den enkelte. Men som vi alle vet, er partene enige om at det springende spørsmålet i rettsaken ikke er skyldspørsmålet, men spørsmålet om Breivik er strafferettslig tilregnelig.

Derfor vil mye av medieoppmerksomheten, og publikums interesse, dreie seg om hva som foregår inni Breiviks hode, der ingen av oss har direkte tilgang. Vi må alle basere oss på det vi observerer, det vi vet om menneskesinnet, og hvordan vi tolker ham. Ikke overraskende er det også de mange tolkningene av Breiviks følelsesreaksjoner – eller mangel på reaksjoner – som har vært diskusjonstemaet etter første dag.

Rolig i retten. Breivik sitter tilsynelatende helt uberørt og lytter til aktor Svein Holdens innledningsforedrag. Skjermbilder fra NRK Nett-TVs overføring.

 

Dette er hverken uventet eller problematisk. Mediene gjør en kjempejobb både i å forklare hva som skjer, hvordan det hele foregår, og med å innhente kvalifiserte kommentarer fra sakkyndige, de berørte og partene. Breiviksaken har hittil fortonet seg som en massiv folkeopplysning om rettssystemets prosesser og begreper, og mediene har hovedæren for at publikum får en balansert fremstilling av saken. Det spiller selvsagt en rolle hvordan aktørene ordlegger seg, men det er den totale multimediale påvirkningen som gir inntrykkene som fester seg. Målet er tydeligvis at publikum skal kunne gjøre seg opp sin egen mening om Breiviks handlinger, og ikke minst om det springende punktet – tilregneligheten.

Det problematiske er at mens de som skal dømme Breivik får tilgang til alle ord, bilder, video og lydopptak som fremføres i rettssal 250, får publikum ikke ta del i hele hovedforhandlingen. Dette har flere kommentarer og mediene selv påpekt, men bare i liten grad er bilderetorikken, eller multimedieretorikken, trukket frem. Og i denne saken er det ekstra problematisk, fordi den koden alle prøver å knekke, er Breiviks psyke. Den får hverken vi eller retten særlig innsikt i med ord alene, vi lener oss på hva vi kan se når ordene faller.

Viktige deler av saksfremstillingen første dag, særlig en del filmsnutter og lydopptak, var enten helt utilgjengelige for oss, eller vi måtte lete det opp på Youtube og andre nettsteder hvis vi ville ha tilgang til originalkildene. Dermed ble vi for en stor del prisgitt tolkningene til dem som var i rettsalen: aktoratet, forsvarerne, bistandsadvokatene, noen av de berørte, og mediefolkene. Mens dekningen er så tett og nærgående at vi nærmest får inntrykk av å være til stede, blir en helt vesentlig del av informasjonen publikum mottar, tolket gjennom andre. Det vil bli enda tydeligere i tiden som kommer.

Hva er så galt med det? Er ikke det bare slik det pleier å være?

Ikke helt. De færreste rettsaker følges i sanntid av et stort publikum, fordi de færreste saker berører så mange. Breiviksaken berører hele det norske samfunnet. Mange vil hevde at saken berører det åpne demokratiet som system, uavhengig av landegrenser. Saken engasjerer enormt, og publikum leter etter svarene. Mange av de nærmest berørte er også avhengig av andres tolkninger, fordi de ikke kan, eller ikke vil, følge hele saken i rettssal 250 i Oslo Tinghus. Da er tolkningene enda viktigere enn ellers. Målet for tolkningene er i stor grad å forstå om Breivik kan straffes for handlingene han har erkjent, eller om han er så syk at han må dømmes til tvungen behandling. Når den endelige dommen er klar, vil publikums forståelse av dommen i høy grad avgjøres av det inntrykket vi har dannet oss gjennom medienes påholdne formidling av rettssaken.

Som vi nå vet, klarer ikke engang de sakkyndige psykiaterne å bli enige om Breivik skal kunne straffes eller ikke. Og de har på hver sin kant observert og intervjuet Breivik i samme rom, uten filter. Vi amatører kommer i de neste dagene ikke til å høre så mye fra Breivik selv, vi kommer til å få ham referert når han svarer på rettens spørsmål. Selv under rettssakens første dag ble vårt førsteinntrykk påvirket av lydutfall, lyd- og filmkutt som ikke kunne spilles av, og selvsagt av den multimediale forhåndsprosedyre vi alle er kjent med de siste månedene, som bakteppe for å studere Breiviks reaksjoner. For de kom jo ganske uventet, og da løp tolkningene løpsk.

Aftenposten.no rett etter at Breivik begynte å gråte i tingretten. Tittelen beskriver det bildet viser uten ytterligere kommentarer.

 

Breivik i gråt ble dagens bilde, og vil ventelig sitte igjen som et viktig element når retten og vi andre skal prøve å forstå Breiviks psyke. Umiddelbart ble den gråtende Breivik bare vist, så ble hendelsen referert som nyhetshendelse, men snart kom mediene med ekspertenes tolkninger. Det er som forventet, vi er jo laget slik at vi ikke kan se uten å tolke, og de som selv ikke så, vil hvite hvordan, og hvorfor. Hvis vi er skeptiske til andres tolkninger, pleier vi å stole på våre egne, for «vi har jo sett det». Våre egne tolkninger er likevel ikke sannere enn andres tolkninger, med mindre noen lyver bevisst. Og hvem lyver om noe de så sammen med hundrevis av andre i en rettssal?

Tolkerne vil bli stående som rettssamfunnets vitner. I den delen av rettssaken vi bare får formidlet indirekte, vil tolkerne være de eneste vitnene. Vi vil gjerne stole på eksperter, og kanskje på pressens kommentatorer, men tolkningene er aldri entydige. Vitnepsykologi er omstridt i norsk rett. Professor Svein Magnussen er blant dem som lenge har vært kritisk til juristers forståelse for dette. I Breiviksaken er det to juridiske fagdommere og tre lekdommere som skal avsi dommen basert på muntlig forklaring, bevis og vitneprov, mens sakkyndige skal tolke bl.a. Breiviks psyke. Vi kan jo bare spekulere i om lekdommere, mediefolk og allmennheten er mer kompetente enn de sakkyndige som ikke blir enige. Mange undersøkelser, som også mediefolk er kjent med, viser at når flere mennesker er øyenvitner til samme hendelse, tolker vi hendelsen forskjellig. Ofte svært forskjellig. Selv om ingen lyver, mener vi å ha sett hva som skjedde på vår måte, også når vi ikke får hendelsen filtrert gjennom andres sanser og tolkninger.

 

Aftenposten.no kort tid senere. Nå er rettpsykiater Svenn Torgersens tolkning koblet til bildet, og budskapet blir et annet.

 

Selv om vi alle var vitne til Breiviks gråt, var det bare de som satt i rettssalen som så filmklippet som utløste gråten. De som satt i rettssalen kunne på egen hånd vurdere hvorfor Breivik gråt, mens vi andre ble berøvet den muligheten. Bildet av Breiviks gråt er sterkt nok i seg selv, men det må også ses i den overordnede sammenhengen: spørsmålet om hans psyke. Vi tolker ham for å få svar, og da er det ikke likegyldig hvem som gir svarene.

Dette lille glimtet av Breiviks følelser kan meget vel bli nøkkelen til hva vi kommer til å mene om hans tilregnelighet. Få om noen kommer til å huske hva aktor, forsvarer eller Breivik faktisk sa, men bildet av den gråtende Breivik vil sitte i, særlig dersom resten av de ti ukene blir preget av Breiviks stenansikt. Kanskje dukker det opp andre bilder, men det endrer ikke på poenget: det er gjennom slike bilder, kombinert med situasjonen bildene er tatt i og hva som eventuelt sies, at vi legger puslespillet om Breivik. Og når vi får løsningen servert på fat, gjennom andres tolkninger, blir det vanskelig å legge våre egne brikker. Da kan medienes oppgave med å legge fram saken slik at publikum kan gjøre seg opp egne meninger, lett bli et falskspill: oppfatningene kan bli styrt av noen få personers tolkninger, selv om det skjer i beste mening. Vi tror vi ser det samme, men det gjør vi ikke.

Derfor er det uheldig at ikke hele denne åpne rettssaken kringkastes direkte og gjøres tilgjengelig på nett-TV. Hensynet til de berørte må selvsagt veies opp mot offentlighetens behov, men det er en gammeldags måte å se det på at hele offentlighetens behov ivaretas av domstolen, mediene og ekspertene. Domstolen skal felle dommen, men det er publikums demokratiske rett å etterprøve domstolens avgjørelse, om så bare moralsk. Når vi får servert rettssaken gjennom filter, blir denne demokratiske retten illusorisk. Det påvirker tilliten til rettsvesenet. Førstehåndsobservatørene vil i stor grad farge, eller kanskje diktere, inntrykket som blir stående. Det gjør de sikkert i beste mening, men de fleste av dem har en kjent om enn aktverdig agenda. Mediefolkene redigerer «øyevitnenes» inntrykk, vi formidler dem ikke direkte. Det er jobben vår, men uansett hvor samvittighetsfullt vi redigerer, kan det ikke erstatte inntrykket hver og en får ved å kunne observere rettens handlinger ubeskåret.

En av tidenes mediehendelser kan dermed bli diskutert i en ramme vi burde vært foruten. I stedet for å lure på om den endelige avgjørelsen baserer seg på mangelfull informasjon eller feiltolkninger, kunne vi avgjort denne vanskelige saken slik at publikum ved egen observasjon kunne besvart det ultimate spørsmålet: var dommen riktig? Både sakkyndige, partene og mange av oss andre kunne godt være uenige om det til slutt, men vi ville ikke hatt andre å skylde på. Da måtte vi stått for våre egne oppfatninger.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment