Mullaher i Kristiansand?

Akkurat nå som vi trodde vi var sluppet greit unna i saken om de famøse Muhammed-tegningene, fordi vi både har vernet om ytringsfriheten og fått gehør for at vi ikke som nasjon ønsker å fornærme noen, blir vi minnet om at det er nok grums på vår egen dørterskel. Døren kan snart ikke kan lukkes hvis vi ikke feier litt bedre.

Ikke før har vi lullet oss inn i forestillingen om at det bare er mullaher med vanskelige navn som kan finne på å ty til håndgripeligheter når de får nyss om ytringer de ikke liker, så kommer våre egne, hjemlige og høyst rotnorske mullaher på banen – av alle steder i Kristiansand bystyre.

Der har nemlig ytringsfriheten så magre kår at bystyrerepresentanter risikerer å bli bortvist for å bruke den helt lovmessig – om enn med sterke reaksjoner som følge. Det fikk Tore E. Olsen fra minipartiet Demokratene merke i fjor, da han fra talerstolen i bystyret iflg. Fædrelandsvennen avleverte følgende salve under en debatt om likestilling:

«Jeg tror vi hadde redusert kvinnevolden hvis kvinner ikke var så kjappe med å legge beina i kors når mannen kommer hjem fra jobb».

Ordfører Jan Oddvar Skisland klubbet, men Olsen fortsatte:

«Det tror jeg ville redusert prostitusjonen også.»

Disse ytringene faller i dårlig jord hos mange av Olsens bystyrekolleger, ikke overraskende særlig blant kvinnene. En opphetet debatt med trusler om felles utmarsj, ender med at Olsen blir utvist, uten annen påviselig grunn enn at han har fremsatt ytringer som er uspiselige for flertallet.

Men Olsen fant seg ikke i en slik knebling, og klaget vedtaket om bortvisning inn for Sivilombudsmannen.

Nå har Stortingets ombudsmann for forvaltningen – Sivilombudsmannen – refset Kristiansand bystyre og uttalt at

«vår rettsorden i stor utstrekning bygger på at kontroversielle meningsytringer bør møtes med motytringer.»

I en ytterst treffsikker kommentar skriver Aftenpostens kulturredaktør Per Anders Madsen 16. februar at

«Signalordene fra striden om Muhammed-tegningene står i kø i saken fra Sørlandets hovedstad, for Olsens synspunkter virket åpenbart både provoserende og krenkende på de øvrige representantene. Men hadde han ikke rett til å ytre dem? Og hadde bystyreflertallet på sin side rett til å hive ham ut fordi det følte seg krenket, og fordi han ikke beklaget det han hadde sagt? Dette har vært de sentrale spørsmål i sakens etterspill.»

Ytringsfrihetens kår er heller ikke i Norge en evig nådegave, noe vi kan lukke øynene og regne med å nyte godt av i storm og maksvær, i gode og onde dager. Både saken om Muhammed-tegningene og den adskillig mer komiske saken fra Kristiansand bystyre minner oss om at ytringsfriheten er en frihet vi må kjempe for med konsekvens og klare holdninger – også når det trykkes tegninger vi skjemmes over å blir forbundet med, og når politikere bruker talerstolen til å fremme meninger vi ikke vil ta i med ildtang.

Det beste med ytringsfriheten er at vi kan bruke den til å vise vår uenighet. Gjør vi ikke det, blir vi lett tatt til inntekt, både for ytringer vi ikke kan stå for, og for at ytringsfriheten kan forvaltes litt etter Tuppen-og-Lillemor-prinsippet:

«Du få’kke leke mer i våres gård!
Jeg er’kke venner med deg mer.
Jeg skal skli på kjeller-lemmen,
mens du står utenfor og ser. ».

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment