Retorikk og etikk

Hva har ei rotte (eller en rotte som det heter i Bergen) med Statsministerens kontor å gjøre? Eller med Siv Jensen i Fremskrittspartiet? Kanskje mer enn man ved første øyekast skulle tro, takket være en skipslast med rotter som ankom Bergen en sommerdag i 1349, og den danske retorikkspesialisten Jens Elmelund Kjeldsen, som kom til Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen nesten 650 år senere.

En debatt er i ordbøkene forklart som en meningsutveksling. I dagens mediesamfunn kan det synes som om en debatt vel så mye dreier seg om «å få rett» — og at debatten derfor antas å kunne vinnes eller tapes, og når våre fremste politikere utveksler meninger i mediene, kan debatten nå og da virke mer som ordkløyveri, munnhoggeri eller regelrett krangling. En utrent lytter kan rett og slett mistenke debattantene for å prøve «å ta rotta» på hverandre. Etter at svartedauden herjet, er som kjent ikke «rotte» noensinne blitt en hedersbetegnelse.

For et par uker siden var det TV-debatten mellom statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og opposisjonsleder Siv Jensen som stod på dagsorden. Etter debatten gikk diskusjonen om hvem av kombattantene som gikk av med seieren. Aftenposten ba selvsamme Kjeldsen om en faglig bedømmelse, sannsynligvis for å utsmykke det meningsløse spørsmålet med en smule akademisk tyngde. Og når en av landets fremste eksperter på retorikk bedømmer partiledernes fremtreden i en debatt, bør man lytte. Men det er også viktig å vite hvem man lytter til.

I forrige uke avslørte Aftenposten at førsteamanuensis Jens E. Kjeldsen ved Universitetet i Bergen, som bedømte TV-debatten mellom statsminister Jens Stoltenberg (Ap) og opposisjonsleder Siv Jensen (FrP), er Arbeiderpartiets egen rådgiver i debattspørsmål. «På fritiden».  Et slikt sammenfall er verd et nærmere studium.

I boken «Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori» beskriver Kjeldsen selv hvordan retorikkens tre klassiske grunnbegreper, ethos, logos og pathos, ennå i dag er et godt verktøy til å forstå retorikkens mekanismer. Med ethos menes i all enkelhet avsenderens troverdighet, med logos selve argumentasjonen (som appellerer til intellektet), og med pathos uttrykket, fremstillingsmåten, som appellerer til følelsene og i større eller mindre grad bidrar til å overbevise.

I denne saken demonstrerer Kjeldsens selvvalgte dobbeltrolle med all tydelighet bokstavelig talt hvordan ethos kan forsvinne i en epost. Kjeldsens ethos var ubestridt helt til den ble veltet av en epostmelding..

Vi må ta en liten avstikker til Molde, der den lokale FrP-politikeren Allan Strand har moret seg med å lese epost som var ment for Statsministerens kontor. Han var neppe i god tro, men opptrådte formodentlig helt lovlig. Forklaringen er enkel: Allan Strand har nemlig registrert domenet smk.no på vegne av «Skandinavisk Miniatyr Kulelager». Der leser han også epost til adressen post@smk.no. Så langt er alt såre vel.

Hvis det da ikke var for at statsministerens kontor bruker en lignende epostadresse, postmottak@smk.dep.no. Nå er det ikke slik at eposttjenernes datamaskiner forveksler beslektede epostadresser, de ser forskjell så lenge det faktisk er forskjeller. Så enkelt er det ikke med oss mennesker, og Sindre Beyer på Arbeiderpartiets partikontor er bare et menneske. Han skulle videresende Kjeldsens notat om partiets forhold til FrP og en retorikkstrategi for å angripe FrP til politisk rådgiver Mina Gerhardsen ved Statsministerens kontor. Hvem kjenner ikke følelsen sekundet etter å ha trykket på «Send»-knappen, når man oppdager at den meldingen skulle man ikke ha sendt . . . ? Notatet havnet, som vi nå vet, hos småkulelageret i Molde, og på uforklarlig vis havner det på FrPs partikontor i Oslo. Derfra lekker det videre til Aftenposten, og dermed sprer det seg naturligvis raskere enn lopper i tørt gress, eller hva det nå heter.

Den som tar seg bryet å lese Kjeldsens notat, «AP mot FrP — Retoriske strategier», vil finne ut at Kjeldsen lister opp åtte bud for at Arbeiderpartiet skal kunne ta r.. — unnskyld, innersvingen, på Fremskrittspartiet i debatter. Notatet kan lastes ned i sin helhet i faksimile som PDF-dokument her (NB! 768 KB stor fil) . De åtte budene består i fem påbud og tre forbud. Det er interessant å analysere disse i lys av Kjeldsens  eget retoriske credo og hans tvisynte rollebestning:

  1. Du må ta en sak av gangen – og gå i dybden.
    Ikke så lite Sokrates her. Kjeldsen forklarer hvordan Arbeiderpartiet planmessig bør ta en og en konkret sak og dissekere Frps egenretorikk, og på den måten drive motsanderen fra skanse til skanse mens man selv beholder initiativet. En meget god metode. Riktignok kjent i mer enn 2400 år, men man kan ikke vente at akademikere og halvstuderte røvere i Arbeiderpartiet  har lest Sokrates, så opptatte som de er av å bekjempe Fremskrittspartiet. Kjeldsen selv har vært så utålmodig at han har tatt to uforenlige saker i samme ettersleng; rådgivervirksomheten overfor Arbeiderpartiet og medieanalysen overfor Aftenposten. Som Sokrates stiller han dermed spørsmålene, samtidig som han sitter med svarene. Nå var riktignok Sokrates’ svar stadig nye spørsmål, men litt skal man jo ha igjen å praktisere av lærdommen. Terningkast 4.

  2. Du må snakke til Fr.p.-velgeren – med et språk han forstår.
    Her påpeker Kjeldsen at det er forskjell på det språket Arbeiderpartiets politikere har lært å snakke, og det som den gjengse FrP-velger forstår. (I parentes bemerket understreker Kjeldsen at FrP-velgeren ganske riktig er en han.) Han anbefaler Ap å vise at de er opptatt av vanlige folk ved å omdøpe FrPs «folk flest» til hhv. «de fleste i Norge» og «mer enn halvparten av Norges befolkning». Det spørs om dette ikke blir gjennomskuet. Kanskje de skulle bruke denne metoden mest på vinterstid, når mange FrP-velgere fortrekker til Spania? Terningkast 2.

  3. Du må snakke om egen politikk – og være konkret og handlingsorientert.
    I stedet for å hakke løs på Hagen og Jensen, bør Ap fortelle om sin egen fortreffelighet. Dette er helt i tråd med Kjeldsens egen praksis, der han konkret og handlingsorientert driller Ap i krigføringen mot FrP, og den neste dagen forteller hvor vellykket strategien har vært. Hvorfor nøye seg med pose og sekk når man kan få halve kongeriket på kjøpet? Et meget godt poeng, og terningkast 5.
  4. Du må appellere til følelsene: Vekke frykt og håp, flauhet og stolthet.
    Dette er min personlige favoritt. Kjeldsen foreskriver her en  resept der han bruker retoriske teknikker for hva det er verd. Det nytter ikke bare snakke FrP-velgerne til fornuft (logos), man må vekke hjerte og emosjoner (pathos) og skremme dem, true dem og så bygge dem opp igjen som stolte Ap-velgere. En brilliant strategi, som bare trenger litt mer hjelp til å utføres i praksis. For ikke å få problemer med troverdigheten (ethos), må Ap holde dette skjult for de velgerne de håper å kapre. Flauheten må vekkes indirekte, bare antydes, så ikke velgerne føler at det er Ap som forsøker å gjøre dem flaue. Slik skal FrPs egoisme avsløres, så «folk flestde fleste i Norge» i ren befippelse over å oppdage helt på egenhånd at de i sin egoisme nesten har kommet i skade for å bruke opp sine barnebarns trygdepenger, møysommelig pumpet opp fra Nordsjøen, på vinteropphold utenfor Alicante. Dette kan fra nå av kalles «Kjeldsens metode». Synd ikke Kjeldsen selv klarte å holde metoden skjult, den krever nemlig at den er hemmelig for å virke som forventet. Terningkast 3,5 — gjennomsnittet av 6 for idé og 1 for utførelse.
  5. Du må beskrive og kritisere de konkrete konsekvensene av Fr.p.s politikk.
    Et punkt man med god grunn kan stille seg litt tvilende til. Sett i lys av at FrP-vegerne på dette stadiet etter planen skulle være både flaue og vettskremte, spørs det om det ville virke mot sin hensikt å gjøre vondt verre ved å konfrontere dem med hva de har vært med på å tvinge gjennom. Metoden bør nok bare brukes dersom FrP-velgerne (eller rettere: de nyfrelste Ap-velgerne) ser at Ap uten tvil kommer til å vinne valget, slik at skadevrkningene blir minst mulige. Ellers ville det være som å kaste en bløtkake i ansiktet på dem (uten at de uheldige ser hvor kaken kommer fra), for så å komme med speilet så de kan se hvor ille tilredt de er. Som formildende omstendighet kan anføres at dette punktet faktisk er en gjentakelse av punkt 3. Eller gjør det saken noe bedre? Ternngkast 2.

    Så til de tre forbudene:

  1. Du må ikke angripe Fr.p.s motiver og livssyn (direkte).
    FrPs dårlige karakter skal synliggjøres på en smart måte, og partiet skal ikke «tas» ved å mistenkeliggjøre deres motiver. Carl I. Hagen er mester i å spille offer, og slike angrep er å helle bensin på bålet. Med andre ord: Hvis FrP har rotte, skal den tas ved at Ap snakker positivt om sitt eget livssyn og sine egne motiver, og ved hjelp av polariseringen FrP selv har vært med på å bygge opp, skal det partiet implisitt fremstå som et parti med det motsatte livssyn. Besnærende tanke, men kanskje lett å gjennomskue? Når partiet sender planen på epost til hovedmotstanderen, vitner det neppe om evne til å gjennomføre forsettet, uansett hvor stor viljen er. Terningkast 1.
  2. Du må ikke fremstå teknokratisk, belærende og arrogant.
    En virkelig utfordring. Her vises til det 2. bud (ovenfor) og igjen drilles at Aps talsmenn (og -kvinner) må ned på det planet FrPs velgere er. Når man har begynt med Framfylkingens morsmelkstillegg, lært å snakke i AUF og brukt den lille fritiden mellom partimøtene til å studere sosialøkonomi, synes det som en formidabel oppgave, men ikke desto mindre helt nødvendig. Problemet med betenkningen er at den sier hva man (ikke) må gjøre, men lite om hva Ap bør gjøre i stedet. I følge strategien snakker man her om Aps kommende velgere, og hva gjør man når disse velgerne er «omvendt»? Forutsettes det da at de tåler å se hvordan partiet egentlig er? Eller sagt på annen måte: Ap må nok passe på å ta FrPs rotte, ikke velgernes. Tar man rotta på velgerne, stemmer de jo som kjent FrP. Her blir det polarisert karakter igjen, fem for ide og en for utførelse. Terningkast 3.
  3. Du må ikke tale generelt og ideologisk uten å knytte det til konkrete saker.
    Skal FrPs velgere vinnes for sosialdemokratiet, nytter det ikke å snakke om velferdsstaten, den må bli konkret. Dette punktet er særdeles kort, igjen blir det et reprisepunkt (har Kjeldsen sluppet opp for ideer?) Også her står det hva, ikke hvordan. Det burde nettopp være retorikerens spesialitet å kunne fortelle hvordan man kan knytte ideologien til konkrete saker. Det er forståelig at budet ikke går lenger i å være konkret, men det er jo også derfor ganske selvmotsigende. I så måte er det helt i tråd med Kjeldsen selv, der han foreleser om ethos mens han holder bukten i begge endene. Eller kanskje problemet ikke er at Kjeldsen både gir råd (som ikke tåler dagens lys) og karakterer for bruken av rådene, men at en iherdig journalist forfølger tråden og finner hvilke hender som holder i begge ender? Nei, her skyter forfatteren seg selv i versefoten og logikken blir patetisk. Skal man først fortelle politikere at de ikke må være generelle, bør man selv være konkret. Terningkast 1.

Liv og lære er vanskelige øvelser. Når livet er avhengig av at læren ikke kommer på avveie, blir det vanskelig når man ikke kan stole på sine elever. Eleven er unnskyldt, det tar på å lese 28 sider. Det er mange ord, og ingen kan klandre den uheldige Sindre Beyer i at han glemte et «dep» i epostadressen. Hadde han ikke gjort det, ville offentligheten ikke fått kjennskap til Kjeldsens kjedelige dobbeltrolle, og alt ville vært såre vel.

Men flere spørsmål står ubesvart: Er det slik med dårlig etikk som med pest, at den ikke skader så lenge den ikke blir oppdaget? Og hvem skal mate rottene når de forlater det synkende skipet?

Svaret får vi ved neste valg, hvis vi ikke nøyer oss med meningsmålingene underveis. Kjeldsen kan jo være glemt i en bølge av nysvada om helt andre saker innen den tid. Eller vi kan lese hvordan debatten bølger her.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment