Konflikter om opphavsrett og vederlag

Her i landet har vi utviklet et høyt bevissthetsnivå når det gjelder opphavsrett til åndsverk, ikke minst takket være Kopinors arbeid i mer enn 25 år for opphavsmennenes rett til vederlag for kopiering av sine arbeider, det vi kaller vederlag for sekundærbruk.

Mens primærbruken er første gangs publisering, der opphavsmannen avtaler pris i hvert enkelt tilfelle, er sekundærbruk kopiering av allerede publisert materiell i annen sammenheng. Siden det er opphavsmannen som har enerett til eksemplarfremstilling av sitt verk, skal det betales en avgift, som i Norge i stor grad kreves inn av Kopinor på vegne av opphavsmennene og deres organisasjoner. Opphavsmannen har dessuten krav på å bli navngitt, med mindre han reserverer seg mot dette. I noen tilfeller må imidlertid den som vil bruke et verk avtale direkte med ophavsmannen, som når verket ønskes brukt i kommersiell sammenheng eller som ledd i annen utadrettet kommunikasjon i regi av et firma eller en organisasjon.

Så lang er alt vel. Men hva skjer når opphavsmann og den som kopierer ikke blir enige om prisen? Eller når et verk blir stjålet, dvs. publisert uten avtale eller hjemmel i lov, og uten å kreditere opphavsmannen?

Det er en slik situasjon vi nå er oppe i når Kommunenes Sentralforbund (KS) og Kopinor har brutt alle forhandlinger om å fornye avtalen om kopiering i skolen. Det fører til at det i dag er forbudt å kopiere opphavsrettsbeskyttet materiale uten å avtale i hvert enkelt tilfelle i de skoler som eies av norske kommuner og fylkeskommuner, dvs. grunnskoler og videregående skoler. Slik individuelle avtaler vil ikke bli gitt av medlemmer i Kopinors medlemsorganisasjoner så lenge konflikten varer.

Kjernen i konflikten er at KS, som en ny avtalepartner for Kopinor (tidligere forhandlet Kopinor med Staten om kopivederlag i hele undervisningssektoren) ønsker å redusere vederlaget for denne kopieringen betydelig i forhold til dagens nivå. Kopinor på sin side ønsker en justering som vil gi opphavsmennene en viss økning i tråd med pris- og lønnsutviklingen ellers i samfunnet.

Hele forhandlingsforløpet har båret preg av et spill, der begge organisasjoner har anstrengt seg for å innta posisjoner som skal gi dem best mulig utgangspunkt for den konfliktløsningen som før eller senere må på plass. For norske skoler kan ikke over tid avvikle undervisning og eksamener uten å bruke verkene til norske forfattere, oversettere, journalister, illustratører, komponister m.fl. I disse verkene inngår nemlig i grove trekk alt som er publisert de seneste 50-100 år. Uten disse verkene ville altså norsk skole måte kjøpe inn originaleksemplarer av bøker og andre publikasjoner til all bruk, hvis ikke skolen skal begrense undervisningen til å dreie seg om norsk kultur slik den var i gamle dager. Det ville føre til et bokbudsjett som langt overstiger hva kommunene i dag betaler i kopivederlag.

Begge parter har med hver sine betingelser ønsket å la en vederlagsnemnd avgjøre konflikten, og kan ikke enes om disse betingelsene. Hva utfallet til slutt blir, vet vi selvsagt ikke, men partene har i prinsipp følgende muligheter:

Opphavsmennene bestemmer til syvende og sist prisen, men vil tjene enda mer på om kommunene må kjøpe originalpublikasjoner.

Kommunene kan avstå fra å akseptere prisen opphavsmennene forlanger, men må da velge mellom å gi et dårlig tilbud eller betale enda mer enn hva de sparer ved ikke å batele opphavsmennenes vederlagskrav.

Det farlige med konflikten er at alternativet med å gi et dårlig tilbud er det som gjelder inntil konflikten er løst. Om det skulle vare, vil det selvsagt gå ut over norske skoleelever, som blir ofre i en kamp mellom kommunenes ønske om å betale mindre for arbeidet til norske åndsarbeidere og sistnevntes legitime krav på å få skikkelig betalt for bruken av sine arbeider. Det eneste andre alternativet er om politikerne skulle endre lovhjemmelen drastisk for hele Kopinors grunnlag, men det vil neppe skje. Norge er bundet av internasjonale bestemmelser som bl.a. Bernkonvensjonen av 1886, og kan ikke ensidig melde seg ut av det internasjonale samfunnets opphavsrettsregime.

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment