Folkemeninger om tilregnelighet

Tilregnelig

To tankevekkende saker i Aftenposten i dag får meg til å reflektere over det enorme folkelige engasjementet om Breiviks tilregnelighet.

Det ene er Robert Gjerdes sak der en ny undersøkelse viser at 40 prosent av alle justismord i Norge er saker der psykisk syke personer feilaktig dømmes til straff, i stedet for tvungent psykisk helsevern.

Det andre er psykologiprofessor Siri Erika Gullestads kronikk «Et spørsmål om menneskesyn», der hun skriver om tilregnelighet i en psykologisk og samfunnsmessig sammenheng.

Undersøkelsen om justismord er gjennomført for Gjenopptakelseskommisjonen av professor Ulf Stridbeck og psykolog Pål Grøndahl. Granskingen dreier seg om kommisjonens praksis i tilregnelighetssaker. Slik den blir referert i Aftenposten, setter den unektelig den sterke debatten om Breiviks tilregnelighet i et problematisk lys. Den grovt overforenklede tabloid-versjonen av debatten er at mens høyresiden er stemt for å få Breivik dømt som utilregnelig og behandling, vil venstresiden ha Breivik dømt til lovens strengeste straff som tilregnelig.

Angivelig skal høyresiden ønske å anse Breivik som sinnssyk for å slippe ubehagelige sammenligninger mellom egne konservative oppfatninger og Breiviks, fordi deler av høyresiden er enige i noen av Breiviks argumenter selv om de tar avstand fra hans handlinger. Samtidig hevder noen at venstresiden vil ha ham dømt tilregnelig for at hans ideologi ikke skal ufarliggjøres med at «han var jo gal».

Jeg skal ikke polemisere mot noen av disse karikaturene, heller ikke med mer reflektert argumentasjon om hvorvidt Breivik er rettslig tilregnelig eller ikke. Årsaken er enkel: jeg vet for lite om psykiatri generelt og rettspsykiatri spesielt til å ha noen vettug mening om dette, og i tillegg har jeg aldri møtte Breivik eller hatt mulighet til å studere hans psyke på nært holdt. Det deler jeg med de aller fleste.

Desto mer skeptisk er jeg både til mediefolk, psykiatere, jurister og andre, som uten førstehåndskilder, har konkludert med et klart standpunkt til Breiviks tilregnelighet. Det inkluderer også dem som har en viss mulighet til å observere Breivik, og/eller en viss faglig bakgrunn for å uttale seg generelt om tilregnelighet, juridiske definisjoner eller en gjerningsmanns psyke, men som ikke har hatt tilgang til førstehåndskilden på en forsvarlig måte over tid – altså Breivik selv.

Enda mer skeptisk er jeg til den mer folkelige dømmesyken, enten det er fra høyre- eller venstresiden, fra «intelligensiaen», mediene eller fra «folkedypet». Det betyr ikke at jeg mener tilregnelighetsspørsmålet ikke bør diskuteres i offentligheten. Tvert imot. Men jeg er skremt av hvor lettvint det trekkes konklusjoner.

Som kjent har Breivik blitt observert av to fagteam som har trukket ulike konklusjoner om hans rettslige tilregnelighet i sine rapporter. Jeg har ikke lest dem, men selvsagt ikke unngått medienes referater av innholdet. Blant de mest vanlige argumentene mot den første rapporten, er at hvis Breivik dømmes utilregnelig, strider det både mot den allmenne rettsoppfatningen om at en så nøye planlagt handling neppe kan være utført av en «gal mann», og mot samfunnets behov for å ta et oppgjør mot Breiviks ideologiske ståsted.

Begge deler er faktisk skrikende irrelevant for saken, uten at jeg dermed tar stilling til det ene eller det andre. Det er det retten som skal ta stilling til, og i denne saken er det tydeligere enn vanlig at fageksperter ikke er endelige dommere. Men det gjør unektelig vondt i samvittighetsgenet å tenke på Fritz Moen-saken samtidig som jeg observerer den ikke-rettslige kranglingen om Breiviks tilregnelighet. Det er ikke Breivik samvittigheten gnager for, han er i motsetning til Fritz Moen utvilsomt den rette gjerningsmannen, i det som er vår verste drapssak i fredstid. Men i min samvittighet ringer en ilter bjelle når «folkedypet» i form av den allmenne rettsoppfatning blir et argument om en tiltalts rettslige tilregnelighet. For Fritz Moen er et skremmende eksempel på at det kan gå veldig galt når ikke alle steiner vendes og rettsstatens prosesser følges til punkt og prikke. Ikke minst når «folkemeningen» presser på og vil ha en person dømt for handlinger ingen av oss klarer å leve med uten kjent gjerningsmann.

Breiviksaken er mye enklere. Mannen er utvilsomt gjerningsmannen. Han er utvilsomt ansvarlig – på den ene eller andre måten. Han vil neppe slippe ut noensinne, uansett om han blir dømt til forvaring i fengsel eller til tvungen behandling. Med mindre han skulle klare å overbevise oss om noen og tjue år at han er blitt en fredens apostel. Såpass har vi sett av Breiviks retoriske evner at det tror jeg ikke noe som helst på at han vil klare. Men hele denne vonde diskusjonen er et dårlig utgangspunkt når rettspsykiatrien ganske nødvendig må tas opp til grundig diskusjon. En tidsmessig revisjon av rettspsykiatrien bør ikke føre til noe «Lex Breivik», men heller til et «Lex Moen».

 

 

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

Be first to comment