Hvorfor kulturarbeidere og frilansere ikke må finne på å stemme på Venstre

Valg er alvorlige greier, og jeg er blant dem som mener man bør stemme. Derfor leser jeg flere partiprogrammer før valgene, og slår gjerne av en prat med kandidater når jeg treffer dem, om politikk og verdisyn, og benytter anledningen til både å spørre og påvirke.

Jeg er ikke fullt ut enig i politikken til noe parti. Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti, og kommer heller aldri til å bli det. Til det er det alltid for mange ulikheter mellom mitt syn og samtlige av de partiene vi har eller kan tenke oss å få. Men det betyr ikke at partiene er like (u)interessante for meg. Noen partier er uaktuelle, dels fordi de forfekter et verdisyn som er i strid med hva jeg tror på, dels fordi de på områder som for meg er helt sentrale, har en politikk som for meg er helt uakseptabel.

Ofte samsvarer de to indikatorene på en ukomplisert måte.

FrPs verdisyn og politiske hovedsaker er begge for meg helt uakseptable, selv om også de har enkeltsaker jeg kan være enig i. FrPs fremmedfiendtlighet og liberalisme med forakten for de svake, gjør meg kvalm.

Rødt har både et verdisyn og politiske hovedsaker jeg tar sterk avstand fra, og deres historie gjør det enda mer ubehagelig å tenke på dette partiet med større innflytelse. En ting er partiets antiliberale og udemokratiske idelogi fra 1800-tallet, en annen ting arven med støtte til det ene diktaturet etter det andre.

KrF har også et verdisyn som står langt unna mitt, og flere hovedsaker som får meg til å se rødt, men også flere enkeltsaker der jeg er enig uten problemer.  Bare det å basere politikk på et religiøst grunnsyn er absurd, og deres reaksjonære kamp mot annerledestenkende og -handlende er skummel.

Senterpartiet står for et lukket samfunn og en isolasjonistisk politikk jeg får frysninger av, og en stemme på Sp er en stemme til et korporativt samfunn der bønder og landbruksnæringen er høyere prioritert enn resten av Norge.

SV har et illiberalt grunnsyn der Staten får for mye makt, og noen vanvittige enkeltsaker, som deres bakstreverske EU- og EØS-motstand og næringsfiendtlige grunnholdning, men også her er det enkeltsaker jeg har sympati for.

Vanskeligere med Miljøpartiet de grønne, som har en sterk politikk på miljø og klima, men mangler en sammenhengende politikk for hele samfunnet, og spriker for mye i alle retninger. De er også uspiselige pga. svermeri for totalitære regimer fra noen kandidaters side, samt støtte for å frigi flere rusmidler.

Arbeiderpartiet og Høyre er blitt folkepartier med det fellesstrekk at de ligner på hverandre, og begge står for en mainstreampolitikk – dog med litt ulik vinkling: Arbeiderpartiet er i lomma på arbeidstakerorganisasjonen LO, mens Høyre er i lomma på arbeidsgiverorganisasjonen NHO. De fører begge en moderat økonomisk politikk, med to grunnsyn som har mer til felles enn det som skiller dem. Arbeiderpatiet har for mye hang til statlig styring over borgerne, Høyre legger for mye vekt på konservativ konkurranseideologi når fellesskapsoppgaver skal løses. Begge har en fornuftig EU-politikk, men begge er også sterkt tilhengere av hierarkiske systemer – Ap i det offentlige, Høyre i det private. Begge står for lettvint overvåkingspolitikk, der den enkelte borgers interesser taper mot myndighetene. Begge er partier det er ulystbetont å stemme på, det må evt. skje med bind for øynene og klype på nesa.

Til slutt står for meg igjen Venstre. Jeg er ikke enig i alt Venstre står for, men deler både grunnsyn og standpunkt i mange enkeltsaker, også mange av de viktigste. Venstre står for et liberalt samfunnssyn uten forakten for det svake, de vil begrense Staten, men ivareta viktige fellesskapsoppgaver, og ikke minst: de har en svært fornuftig næringslivspolitikk som ikke minst tilgodeser de små, entreprenører, selvstendige, og – skulle man tro – de som vil leve av eget arbeid i et liberalt samfunn.

Dessverre med ett – og for meg helt vesentlig – unntak: Venstres politikk vil gjøre det umulig for små næringsdrivende og selvstendige yrkesutøvere som lever av immaterielt arbeid å leve av sitt virke. Stikk i strid med alt Venstre eller står for vil de gjøre denne gruppen avhengig av offentlige bidrag, almisser og avgifter.

Skapende kunstnere, skribenter, komponister, musikere, forfattere, oversettere, softwareutviklere, filmskapere, fotografer og journalister m.fl. som er frilansere (og det er flere og flere av oss) lever nemlig av vårt eget arbeid gjennom én lovfestet rettighet: opphavsretten. På samme måte som dem som produserer varer, eller handler med varer, er beskyttet av lovregler mot tyveri og urettmessig disposisjon over andres eiendom i bl.a. Straffeloven, er opphavsmenn beskyttet av Åndsverkloven, som gir oss enerett til å publisere egne verker og arbeider, og bestemme prisen andre må betale å få tilgang til disse, eller for å kunne bruke det i egen næringsvirksomhet.

Venstre mener tydleigvis at disse yrkesgruppene ikke skal kunne drive fri næring og ha råderett over resultatene av eget arbeid – i Venstres program står det nemlig at disse arbeidene skal kunne deles fritt mellom enhver – så lenge de som deler dem ikke tjener penger på det. Det gjelder riktignok bare digitale kopier av verkene, men det spiller ingen praktisk rolle. Så å si alle opphavsrettslig beskyttede verker blir i dag digitalisert, eller de kan digitaliseres, og vil dermed i venstresamfunnet kunne deles fritt over hele kloden, umiddelbart, uten at de som har laget verket får betalt – så lenge de som deler eller mottar kopiene heller ikke betaler eller får betalt.

Når en journalist, forfatter, fotograf, komponist osv. skaper et verk, ligger hele det økonomiske grunnlaget i det premisset at opphavsmannen får betalt for arbeidet. Enten ved direkte salg til publikum, da er opphavsmannen selv utgiver, og bærer både hele risikoen og nyter godt av en eventuell gevinst. Eller som oftest, ved at andre betaler for en rett til å benytte verket i kommersielt øyemed – f.eks. en utgiver. Utgiverens motivasjon er muligheten til å gjøre en fortjeneste på salget (salg minus kostnader – deriblant betalingen til opphavsmannen), mens opphavsmannen slipper risikoen og må dele en eventuell gevinst med utgiveren.

Hvis du og jeg og hvermannsen får lovfestet rett til å spre de samme verkene – eller digitale kopier av dem – som filer, slik Venstre vil, faller både opphavsmannens salgsmuligheter bort, og utgiverens inntektsmuligheter. Digitale kopier er som kjent perfekte kopier av digitale originaler, og i dag ofte nesten perfekte kopier av ikke-digitale originaler.

Venstre vil «kompensere» opphavsmennene og utgiverne med offentlig støtte. De vil knytte avgifter til datastrømmen av digitalt innhold, og bruke disse pengene til å betale dem som skaper og har rettighetene til verkene i stedet for at de har eneretten til å selv å tjene penger på arbeidet. Venstre vil altså ta fra en rekke næringsdrivende en hederlig mulighet til å leve av sitt eget arbeid, og tvinge disse inn under offentlige støtteordninger. Riktignok betalt av private, men også det som betales over skatteseddelen er i utgangspunktet betalt av deg og meg privat.

Man trenger ikke en grad i rakettforskning for å se at det øyeblikkelig vil bli slutt på utvikling av ny litteratur, ny musikk, ny film, ny fotografi eller journalistikk. For hvem vil betale for dette når salsgpotensialet umiddelbart faller fra de mange til ett eller i beste fall noen ganske få eksemplarer? Så fort et verk er gitt ut som digital fil, vil det nemlig i Venstrestaten fritt kunne deles med kreti og pleti, uten vederlag. Fullt lovlig, og som en rettighet. Venstre vil samtidig forby kryptering av digitalt innhold for å hindre slik kopiering.

I stedet for at opphavsmannen skal kunne virke, innovere og konkurrere i et fritt, liberalt samfunn, vil Venstre at de skal bli statsfinansierte støttemottakere med alt det innebærer av byråkrati, avhengighet av politiske makthavere og regelverk. Det totalitære antiliberale samfunnet skal på kulturens område erstatte det liberale frie kulturlivet.

Forstå det den som kan. Jeg kommer iallfall ikke til å stemme på Venstre så lenge de har den politikken. Det blir som å spille russisk rulett med mitt eget beskjedne levebrød.

[hr]

Noen lenker:

Venstre om verdiskaping: http://stemvenstre.no/politikk/verdiskaping/

Venstre om opphavsrett: http://www.venstre.no/artikkel/50644

Min Facebook-diskusjon med Trine Skei Grande om Venstres fildelingspolitikk foran forrige stortingsvalg: http://blogg.toralfsan.com/?p=225

Toralf Sandåker er frilans journalist, fotograf og skribent. Nestleder i NJ Frilans og varamedlem til landsstyret i Norsk Journalistlag.

1 Comment

  • Svar september 12, 2013

    Vidar Schiefloe

    Det er to ting jeg reagerer på i denne blogposten.

    Den ene er påstanden om at MDG vil frigjøre flere rusmidler.
    Når det gjelder cannabis så synes jeg det er åpenbart at det burde legaliseres og reguleres.
    På den måten så vil man flytte salget av hasj fra parker, gatehjørner og skolegårder, og inn i organiserte former hvor man kan håndheve aldersgrenser. Man vil også frata organiserte kriminelle organisasjoner store inntekter.
    For ikke å snakke om hvor mye ressurser man vil frigjøre i politiet.

    Et annet punkt er påstanden om at kulturarbeidere er avhengig av en sterk opphavsrett for å kunne ha en inntekt.

    Påstanden «Hvis du og jeg og hvermannsen får lovfestet rett til å spre de samme verkene – eller digitale kopier av dem – som filer, slik Venstre vil, faller både opphavsmannens salgsmuligheter bort» er direkte feil.»

    En annen påstand du kommer med, som jeg også synes er direkte feil:
    «Man trenger ikke en grad i rakettforskning for å se at det øyeblikkelig vil bli slutt på utvikling av ny litteratur, ny musikk, ny film, ny fotografi eller journalistikk.»

    Hvis dette stemmer, så burde jo produksjonen av musikk, litteratur, film, fotografi og journalistikk gått ned etter at piratkopiering virkelig tok av.
    Det vi ser er jo snarere det motsatte. Det blir skapt mer kulturelt innhold nå enn noen gang tidligere.

    Nøkkelen er ikke å tvinge fansen til å betale for innholdet, men om å gi dem grunner til og mulighet til å gjøre det.

    To mennesker som virkelig har forstått dette er Amanda Palmer og Trent Reznor.

    Hvis du har litt tid så anbefaler jeg disse to foredragene:
    Michael Masnick – The Trent Reznor case study
    http://www.youtube.com/watch?v=Njuo1puB1lg

    Amanda Palmer – The Art of Asking:
    http://www.youtube.com/watch?v=xMj_P_6H69g

    Rent personlig synes jeg at lovverket rundt opphavsrett burde vært basert på tankegangen som ligger bak creative commons.

Leave a Reply